cover

The '59 Sound

The Gaslight Anthem

CD (2008) - Side One Dummy / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Heartland rock / Poprock / Punk

Spor:
Great Expectations
The '59 Sound
Old White Lincoln
High Lonesom
Film Noir
Miles Davis & The Cool
The Patient Ferris Wheel
Casanova, Baby!
Even Cowgirls Get the Blues
Meet Me By the River's Edge
Here's Looking at You, Kid
The Backseat

Referanser:
The Mighty Mighty Bosstones
Dropkick Murphys
The Hold Steady
Bruce Springsteen
Hot Water Music
The Replacements
Tom Petty and the Heartbreakers

Vis flere data

Se også:
American Slang - The Gaslight Anthem (2010)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Born in the USA

Ungdommen i New Jersey har tilsynelatende ikke behov for å gjøre opprør mot byens gjeldende rock-hierarki. Snarere tvert i mot.

Hvis det skulle være noen som helst tvil om hvor The Gaslight Anthem kommer fra, både geografisk og musikalsk, kan det være greit å få det på plass først som sist: Vokalist Brian Fallon er oppvokst fem kvartaler fra E Street i Belmar, New Jersey – og han er ikke redd for å skyve hjembyens store sønn foran seg. På High Lonesome leverer han linjene "There were Southern accents / On the radio / As I drove home / And at night I woke up with the sheets soaking wet / It's a pretty good song / Maybe you know the rest."

Spol 23 år tilbake, til Born in the USA og I'm on Fire, og man trenger ikke mye fantasi for å høre the Boss følge opp: "At night I wake up with the sheets soaking wet and / a freight train running / through the middle of my head - / only you can cool my desire."

Et kjapt blikk på tekstheftet som følger platen avdekker raskt ytterligere et dusin Bruce Springsteen-referanser, men også Tom Petty, Otis Redding, Wilson Pickett, Miles Davis, og Counting Crows, for å nevne noen, er gjenstand for respektfulle nikk fra bandet.

Samtidig er det ikke til å komme fra at The Gaslight Anthem er en del av og har latt seg forme av en scene som stort sett består av punk- og hardcoreband. De har delt øvingslokale med The Bouncing Souls, Thursday og Sticks & Stones, turnert med Against Me!, The Draft og Rise Against, og befinner seg nå på samme plateselskap som Flogging Molly, Gogol Bordello og The Mighty Mighty Bosstones.

Resultatet er blitt en blanding av arbeiderklasseestetikk, heartland-rock og punk-attitude, hvor bandet kaster bort minimalt med tid på fiksfakserier, og stort sett går rett frem samme hva de støter på (stort sett Bruce Springsteen, når sant skal sies). Studioarbeidet er i så måte også helt i tråd med hva man kunne forvente: Litt ekko på vokalen, men ellers har produsent Ted Hutt lagt seg på en kledelig renskåret linje.

I nevnte Fallon har bandet en tekstforfatter og vokalist som ikke er redd for å legge hodet på blokken med tekster som hele tiden balanserer på grensen til det, tja, velbrukte. Når det er sagt er det vanskelig å holde klisjéene hardt mot ham, så lenge plyndringen åpenbart har en misjon: Når en mann som umulig kan være stort over 30 selv, disker opp med linjer som "See I've been here for 28 years / Pounding sweat beneath these wheels / We tattooed lines beneath our skin / No surrender, my Bobby Jean" (jepp, der var Springsteen opp til flere ganger igjen) i Meet Me by the River's Edge (og igjen), demonsterer det i all tydelighet at disse sangene, i all sin påståelighet, bør ses og vurderes som pastisjer.

Fallon har i intervjuer med amerikansk presse understreket at sangene, selv om de er skrevet i et førstepersonsperspektiv, ikke nødvendigvis handler om ham selv, men like gjerne "om nære venners opplevelser, satt inn i platens kontekst om å vokse opp i New Jersey."

Og med det skulle premissene være lagt. Et sympatisk utgangspunkt, bevares, men det å legge seg så tett opp til sine forbilder som det The Gaslight Anthem gjør krever også mye av låtmaterialet, som uunngåelig må ses i lys av originalene.

The '59 Sound starter i hvert fall oppløftende, der åpningssporet Great Expectations fyker ut av startblokken som et prosjektil. Gitarhamringen og refrenget er klassisk Springsteen, mens Fallon trekker på et rikt spekter av referanser, med tekstmessige nikk både til Charles Dickens, Bob Seger og The Ronettes.
Som antydet i sangtittelen dreier det seg om forventninger – og tilhørende skuffelser: "Mary, I worried and stalled every night of my life / Better safe than making the party / And I never had a good time, I sat my bedside, with papers and poetry about Estella / Great expectations, we had the greatest expectations."

Førstesingelen The '59 Sound peker sammen med The Patient Ferris Wheel mer i retning av bandets røtter i poppunken, og hadde i så måte ikke gjort seg bort verken på Bleed American eller Caution. Apropos sistnevnte, så bidrar Hot Water Musics Chris Wollard sammen med The Mighty Mighty Bosstones' Dicky Barrett med sliten backingvokal på The Patient Ferris Wheel. Rastløst, energisk og radiovennlig, men langt fra det mest spennende på denne platen.

Da er det enklere å falle for Old White Lincoln, der den tøffer avgårde som et rustent damplokomotiv, og byr på et avbrekk fra tempojaget som ellers dominerer platen. Fallon har allerede grundig etablert paletten han henter historiene sine fra, og arbeiderklasse-romantiseringen går på høygir også i denne. Her er det drive-in-kino, brylkrem, stjerneklar himmel og brisking på hjørnet for alle pengene: "You and your high top sneakers and your sailor tattoos / Your old '55 that you drove through the roof / Of the sky, up above these glittering stars / Where you just kept coming apart, straight in my arms."

So far, so good, men bandet er ute å sykle både på Film Noir og Miles Davis & The Cool. Begge har gode tilløp, men tynges av at klisjéene i perioder koker fullstendig over (ja, selv med allerede tildelte "pastisjerabatt"). Her er generøse mengder "You deserve better than me", "I'm never going home", "All you ever really wanted was someone to understand", "Baby, don't you cry", "You'll just fall in my arms" og "My, have the years of our youth passed on", kombinert med et par balladegrep du har hørt minst et tresifret antall ganger før. Synd i og med at særlig Film Noir har et refreng som biter godt fra seg.

Det er også enkelt å styre sin begeistring for Casanova, Baby!, hvor det er dans på lokalet for alle pengene, med hvinende gitarer, hår på brystet, skråtobakk og et refreng så stupid at det helt sikkert fungerer utmerket i himkok-fylla: "Come and take my hand / I'll be the very best I can (...) Forget this dead-mans town I'll take you home." Legg til en i overkant masete, banal melodi, og det er enkelt å konkludere med at dette er et spor platen hadde klart seg helt fint uten.

Heldigvis kommer bandet seg raskt tilbake på skinnene. Even Cowgirls Get the Blues legger kledelige tøyler på Alex Rosamilias gitar, samtidig som Fallon viser seg som en vokalist som kler lavere turtall godt.

Meet Me by the River's Edge fortjener også solide stilkarakterer. Disse drøye tre minuttene er Bruce Spingsteen opp, ned og i mente, og gjennomføringen er såpass elegant at ingen burde ta seg nær av det: "We've been burned by all our fears / Just from growing up around here / Our father's factories marked our cars / While Eden burned against the stars."

Avsluttende The Backseat tar opp tråden fra Great Expectations, og sørger med det at man forlater platen med et smil om munnen. Tonen er nesten apokalyptisk innledningsvis med huggende gitarer og referanser til "the backseats of burned out cars", men sangen viser seg snart å være nok en nostalgitripp: "And in the wild desert sun, we drove straight on through the night / We rode a fever out of Boston, dreamed of California lights / Come July, we'll ride the ferris wheel, go round and round and round / And If you never let me go, well, I will never let you down."

Dette er i det hele tatt en plate det er mulig å trekke mange slutninger om. På den ene siden har disse sangene umiddelbar og bred appell, og både håndverk, intensitet og intensjonen om å videreformidle bandets kjærlighet til klassisk arbeiderklasserock er utvilsomt sympatisk. Og det er ikke til å komme fra at platen inneholder et knippe virkelig solide spor i form av Great Expectations, Old White Lincoln og The Backseat.

På den annen side er det en plate det er vanskelig å bli oppriktig glad i. Om det er aldri så moro med tekster fulle av referanser og analogier, skal det godt gjøres å ikke bli en smule pinlig berørt over all hjerte og smerte som The Gaslight Anthem bringer til torgs. Man skal ikke lenger enn til The Hold Steady for å finne et band som drikker av den samme kilden, men makter å formidle innholdet på en langt mer sublim måte. Litt slitasje i midtpartiet, samt en smule monotoni i arrangementene trekker også ned.

Alt i alt et hyggelig bekjentskap, men ikke noe mer. Vi får satse på at The Boss er fornøyd: Skal man først få oppnevnt et tribute-band, er The Gaslight Anthem langt fra det verste man kan få kastet etter seg.

comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: