cover

ECIM

Cul de Sac

CD (1991) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-rock / Krautrock / Instrumental / Eksperimentell / Psykedelia / Surf

Spor:
Death Kit Train
The Moon Scolds the Morning Star
Stranger at Coney Island
Homunculus
The Portland Cement Factory at Monolith, California
Nico's Dream
The Invisible Worm
Song to the Siren
Electar
Lauren's Blues
Cul de Sade
The Bee Who Would Not Work
Negligee

Referanser:
John Fahey
Salvatore
Can

Vis flere data

Se også:
Crashes to Light, Minutes to Its Fall - Cul de Sac (1999)
Immortality Lessons - Cul de Sac (2002)
Death of the Sun - Cul de Sac (2003)
The Strangler's Wife - Cul de Sac (2003)
Abhayamudra - Cul de Sac & Damo Suzuki (2004)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Cul debut

Norge har Salvatore - men statene har i en årrekke hatt Cul de Sac.

Jeg husker jeg støtte på Ola Fløttum, da i Salvatore, etter at de hadde gitt ut sin første (eller var det andre?) plate. Dette var på en fotballpub på Oslos østkant og Fløttum var dresset opp i Liverpool-skjerf. I pausen gikk jeg bort og gratulerte både med en velspilt kamp og med en strålende plate, og nevnte i farten at det jommen var en del Cul de Sac å spore i deres uttrykk. Han svarte med et spørsmålstegn, og fortalte at han aldri hadde hørt om det amerikanske bandet, men lovte å sjekke det ut. Kanskje han gjorde det, kanskje ikke - Salvatore lever nå engang sitt eget liv, men at de to har en del felles referansepunkter er hevet over enhver tvil.

Boston-bandet debutplate ECIM er nå strøkent reutgitt av Strange Attractors, 15 år etter at den opprinnelig kom ut. Det er ingen parentes i deres rike katalog, og anbefales både for venner av bandet og for potensielle nykommere inn i deres åpne verdensbilde.

Allerede med de to første sporene skriver bandet en signatur de mer eller mindre har holdt ved like siden: Death Kit Train er den offensive krautrockeren beslektet til Neu!/Can, og med de joggende grooves som fikk meg til å trekke likheter til Oslo-bandet. The Moon Scolds the Morning Star trekker inn John Faheys gitarstil, Midt-Østen og surfrock i en og samme setting.

Slik er Cul de Sac en åpensinnet gjeng som tar innover seg impulser fra mange retninger, og foredler det til noe som er deres eget. Det er litt morsomt å lese kommentarene i det fyldige innleggsheftet. Glenn Jones skriver: "Chris Fujiwara once remarked that if ever ECIM were to be reissued, it would be better served by removing tracks from it, rather than adding any." Selv mener Jones at Stranger at Coney Island (dedikert til Beefheart) og The Invisible Worm er "duds" som ikke har holdt seg godt i tiden som har gått. Pretensiøse og restevarer sier Jones om disse to låtene i dag. Selv kunne jeg klart å gå videre i livet uten avantguru Dredd Fooles rasende vokalarbeid à la Wild Man Fischer på Homunculus - han kommer bedre ut av det på den litt unødvendige coverlåten av Tim Buckleys Song to the Siren - og det er et knippe andre mer eller mindre snublende forsøk på ECIM, som snarere peker mot senere høyder i karrieren.

Når det er sagt; dette er ikke lyden av et fomlende garasjeband, usikre på sitt eget ståsted. Alle hadde erfaring fra ulikt hold tidligere, som Cul de Sac fant de en ny kilde til energi, og den stråler uforminsket 15 år senere. "Fifteen years later, and sounding better than we ever imagined possible," skriver Jones, og har helt rett.

De fire låtene de fremdeles spiller fra denne tiden stikker seg særlig ut. Ved siden av nevnte Death Kit Train, dreier det seg om hypnotiske Lauren's Blues, Nico's Dream og den strøkne Fahey-coveren Portland Cement Factory. Disse står ikke tilbake for det Cul de Sac har bedrevet de siste 15 årene - beklageligvis fremdeles like ukjente her i landet.

Daværende bassist Fujiwara fikk heller ikke viljen sin med låtvalget. Det er gjort rom for tre ekstra spor her (en er bare 40 sekunder kort) fra året etter ECIM. Både Cul de Sade og The Bee Who Would Not Work viser et band som la ut på den rette vei: Den uten noe klart definert mål.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Samara Lubelski - The Fleeting Skies

(The Social Registry)

En makeløs ode til naturen, som bergtar og forvirrer.

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
The Twilight Singers - Dynamite Steps