cover

Pterodactyl

Pterodactyl

CD (2007) - Brah / Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Eksperimentell rock / Alternativ / Indierock

Spor:
(...)
Polio
Safe Like a Train
Three Succeed
Ask Me Nicely
Rampage 1
(...)
Rampage 2
Blue Jay
(...)
Astros
Chx Bx
Esses

Referanser:
Sonic Youth
Fugazi
Polvo

Vis flere data

Se også:
Worldwild - Pterodactyl (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sjarmerende bråkebøtter

39,3 minutter støyrock-konsentrat. Tilsettes live-setting for potensielt fortryllende resultat.

De er litt av noen sjarmtroll, bråkebøttene i Pterodactyl. Deres fremste 'claim to fame' så langt er da de sjarmerte Village Voices live-anmelder i senk ved å hamre løs på et seksgreps primalriff i en liten evighet, backet av en ugjennomtrengelig vegg av feedback, "med en slik intensitet at det satte Dungens ti-minutters fløytesolo tidligere i uken fullstendig i skyggen".

Alle som har vært vitne til fløytesoloer på mer enn 30 sekunder (eller fløytesoloer på rockescener generelt, tror jeg nesten vi kan si) vet at det er en øvelse som står og faller på publikums humør, hengivenhet og generelle godvilje, men moralen er likevel tydelig nok: Pterodactyl er etter alle solemerker et lysende liveband, og dratt ut til halvannen kompromissløs time i selskap med noen øl, burde disse knappe 40 minuttene med støy-essens kunne fortone seg som noe stort og vakkert.

De har for ordens skyld ikke en eneste fløyte med på platen sin. Pterodactyl er et gitarband, kontant og assymetrisk på samme tid, men en bunnløs fascinasjon for repetisjoner, amputerte riff og layering. Nesten like glade i laptopene som gitarene sine. Det vil forundre meg stort om man ikke finner både Sonic Youth, The Jesus And Mary Chain og Fugazi, men trolig også band som Hood og Negativland, blant inspirasjonskildene. Og miksen er ikke ueffen: Som støymakere er Pterodactyl solide, som låtsnekkere er de interessante og for uforberedte lyttere vil de trolig fremstå som noe unødig piggete kattejammer.

Etter å ha startet med elleve sekunders fuglekvitter, hugger bandet tak i lytteren med Polio. Rastløs tromming, smittende (fritt frem for fugleinfluensa-vitser her) gitarlinjer og plenty av bakgrunnsstøy skaper spennende premisser for eksesser som dessverre blir kuttet allerede etter to og et halvt minutt. At bandet gjør både fire og fem ganger så lange versjoner av denne live får være en slags (akk så fattig) trøst.

Safe Like a Train bringer en slags melodi på banen, uten at den står i overhengende fare for å havne på spillelistene til landets radiostasjoner med det første. Ikke mer enn middels interessant, men den demonstrerer om ikke annet at bandet har en viss popnerve. Joe Kremers vokal er andre steder omtalt som "a muppet on fire" og det burde være en grei pekepinn. Når det er sagt, gjør den unektelig shoegaze-klassisk nytte for seg der den ligger og plasker i gryten av feedback, grums og støy.

Three Succeed er en langt mer interessant øvelse. Endelig tør bandet å dvele ved idéene sine, og i løpet av fem minutter bringes flere interessante elementer på banen: Fra den herlig atonale introen, via nærmest meditive vokallinjer til et nær fullstendig sammenbrudd midtveis. Kan man kalle det meditasjons-støy? Tja.

Rampage 1 og 2 gjentar formelen i stadig økende tempo, men er i bunn og grunn fine små popsnutter forkledd som hissige pinnsvin. Begge har sine øyeblikk, selv om den sirene-aktige gitarloopen på sistnevnte blir en smule enerverende i lengden.

Heldigvis har bandet spart noen godbiter til slutt. Astros har en form som kler dem utmerket, med sine huggende gitarer og oppjagede melodilinjer. Joe Kremer synger fremdeles som en kråke, men med backingvokal som støtte i de bratteste svingene og en stødig melodi i ryggen har han unektelig en egen sjarm. At bandet spanderer på oss nok et kalkulert havari mot slutten bidrar bare til å holde interessen oppe.

Chx Bx fyker ut fra startblokken som et prosjektil, og gir seg ikke før den har banket livet ut av ører, høyttalere og alt annet som tilfeldigvis måtte befinne seg i nærheten. Oppskriften er for øvrig av det enkle slaget: Hamre løs på trommene alt du makter, og prøv å holde følge med gitaren. Legg inn et par brudd underveis og håp på det beste. Fascinerende nok fungerer det slett ikke verst: Pterodactyl er utvilsomt best når de lar kaoset råde.

Det er i det hele tatt lett å konkludere med at bandet er på sitt mest interessante når de er på sitt mest nevrotiske: Forknytt, kaotisk, oppjaget og rastløst er definitivt adjektiver som kler bandet godt. Og her finnes heldigvis flere svært tilfredsstillende rock-spasmer å fordype seg i.

Overraskende nok befinner avsluttende Esses seg i motsatt ende av skalaen, der den starter nesten foruroligende rolig, og langsomt bygger opp en vegg av lyd rundt et stadig repeterende vokaltema. Det er skjørt og styggvakkert, og en betimelig bekreftelse på at bandet kan fungere også på lavere turtall.

Så alt i alt, opp- og nedturer tatt i betraktning; Pterodactyls debutplate er langt fra noe mesterverk. Til det har den for få virkelig gode sanger, for lite fokus og for få øyeblikk å forelske seg i. At låtrekkefølgen virker litt tilfeldig og platen derfor føles unødvendig ujevn trekker også ned. Men bevares, dukker de opp på en scene i Norge skal jeg få dem med meg.

Og hvem vet, med litt tid og skjerpet fokus har de kanskje også en virkelig bra plate i seg?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Wilco - Yankee Hotel Foxtrot

(Nonesuch)

Dagens tekst: hvis du bare skal ha en plate i år, så er det ingen vits å utsette kjøpet.

Flere:

Nas - Street's Disciple
Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics