cover

Skit I Allt

Dungen

CD (2010) - Sublime Sounds / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Retrorock / Psykedelia / Folk

Spor:
Vara Snabb
Min Enda Vän
Brallor
Soda
Högdalstoppen
Skit I Allt
Barnen Undrar
Blandband
Nästa Sommar
Marken Låg Stilla

Referanser:
Jan Johansson
Motorpsycho
Black Sabbath
Santana

Vis flere data

Se også:
1999-2001 - Dungen (2005)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Folkrock fra Folkhemmet

Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

Etter fem utgivelser har Dungen aka Gustav Ejstes og hans medsammensvorne tonet noe ned den psykedeliske-retrorocken til fordel for jazz og folk. Det sjarmerende morsmålet er selvsagt intakt på årets Skit i Allt. Selv med heftig turnévirksomhet verden rundt, er det ikke snakk om å synge på engelsk. Og ta bare en kikk på deres kommende turneliste, skulle man være i tvil om deres universelle appell.

Skiva er spilt inn på et torp i Småland. Først og fremst for å ikke bli påvirket av verden utenfor, ifølge frontfigur Ejstes. Et nihilistisk omkved for omverden ligger i tittelen; Skit i allt liksom. Kun den siste poleringen er gjort i Stockholm. For en som er oppvokst i Sverige, skaper det luftige lydbildet assosiasjoner til både Visan från Utanmyra og landskapet til Carl Larsson. Den luftige og organiske produksjonen gjør at en drømmer seg bort; bilder av uendelige barndomssomre males fram. Ejstes hører visstnok mye på svensk tradisjonell folkemusikk. Derav gjennomgående bruk av fløyte, som skaper det romantiske soundet og det distinkte tonespråket.

På den foregående utgivelsen tok de i langt større grad i bruk piano, til fordel for gitar. Første singel ut, nydelige Marken låg stilla, er dermed representativ for skiva med sitt varsomme pianospill, laidback vokalharmonier, klapping som musikalsk krydder og den tørre trommelyden. Det som allikevel alltid setter låtene i fokus er den intime vokalen, ofte nennsomt dubbet. Uansett hvor mye Johan Holmegard dæljer løs på trommene i de litt hardere låtene (som denne gang er i undertall), forsvinner ikke vokalistens tilstedeværelse.

Men det er Vara Snabb som åpner ballet, en silkemyk start på skiva, drapert i Jan Johannson-aktige elementer. Solvarme Min Enda Vän byr på rolig stryk, i CinemaScope-format, til tåre-i-øyekrok-effekt. I tillegg har de på tredje låta fått ypperlig kvinnelig vokalhjelp, det gir låta Brallor en ekstra dimensjon. Resten av skiva veksler mellom rolige og tøffere låter, iblandet spennende instrumentering.

De personlige tekstene er fragmenterte epigrammer, innskytelser og generelle undringer multiinstrumentalist Ejstes har på hjertet. En rød tråd gjennom produksjonen er relativt korte popsanger uten nevneverdig fokus på refrenger, foruten den sjarmerende førstesingelen. Dvs, dette er ikke popsanger i tradisjonell forstand så klart, ei heller jazz, selv om arrangementene til tider nærmest er like sofistikerte som det som kom ut av Brill Building på 60-tallet. La oss bare kalle dette for 'Dungen-musikk'. Uansett, låtsnekringen ligger innenfor et rammeverk der det kun er Dungen som bestemmer hva som skal males på lerretet.

En rekke instrumentale og improviserte låter er selvsagt også viet plass, som et resultat av at Dungen i tiltagende grad har beveget seg mot å være et band, framfor et soloprosjekt. Heavyrockgitarer anno 70-tallets Black Sabbath kjemper mot trommene i Høgdalstoppen og Blandband.

I motsetning til 4, en av årets aller beste utgivelser i 2008, synes jeg ikke denne utgivelsen er like sterk, totalt sett. Det er et par hvileskjær som ikke setter seg dypt nok. Ei heller umiddelbare hitlåter á la Panda eller Det Tar Tid. Kanskje de burde ha tatt seg en liten tur på byen, under oppholdet på landet, for å gi litt mer trøkk i materialet. Men alt i alt er Dungen fortsatt et hestehode foran de fleste. Denne skiva vil få mange runder i platespilleren min. Man får rett og slett gåsehud av hvor bra det låter til tider.

Dungen har uttalt at de er lei av å bli kalt et retroband. De vil heller bli omtalt som samtidsmusikk, det som teller er det som skjer her og nå. Skit I Allt er ypperlig kur mot eventuelle høstdepresjoner, deilig melankolsk oppløftende i all sin tidløshet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Windir - Valfar, Ein Windir

(Tabu)

Valfar, Ein Windir er en fin og verdig oppsummering av Windirs så alt for korte karriere.

Flere:

Bryan Ferry - Frantic
Portishead - Third