cover

For Those About to Rock (We Salute You)

AC/DC

CD (1981) - Epic / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Boogierock / Heavy metal

Spor:
For Those About to Rock (We Salute You)
I Put the Finger On You
Let's Get It Up
Inject the Venom
Snowballed
Evil Walks
C.O.D.
Breaking the Rules
Night of the Long Knives
Spellbound

Referanser:
Status Quo
ZZ Top

Vis flere data

Se også:
High Voltage - AC/DC (1976)
Dirty Deeds Done Dirt Cheap - AC/DC (1976)
Let There Be Rock - AC/DC (1977)
Powerage - AC/DC (1978)
If You Want Blood, You've Got It - AC/DC (1978)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Løskrutt

Mange gledet seg over dette albumet når det kom, men ærlig talt er det snakk om mindre krutt for penga.

Med Brian Johnson på laget og Robert "Mutt" Lange på sidelinja vridde AC/DC litt på stilen sin. Blues og boogie-inspirasjoner var ikke ledende på samme måte. De hadde foretatt en liten endring mot mer ordinær heavy metal. Etter at de ble et stadionband, skrev de også låter og produserte album som et.

Suksessen Back In Black ble etterfulgt av For Those About to Rock (We Salute You). Til tross for at den ikke lignet like mye på sprengstoff, føyk den til toppen av albumlista i USA. I Storbritannia nådde den en respektabel tredjeplass. Ny singelrekord ble satt med Let's Get It Up (15. plass i Storbritannia, men bare 44. i USA). Tittellåta gjorde det også bra (nummer 15 i Storbritannia). Albumet solgte raskt en million eksemplarer.

We're just a battery for hire with a guitar fire
Ready and aimed at you
Pick up your balls and load up your cannon
For a twenty-one gun salute
For those about to rock - fire
We salute you
(For Those About to Rock (We Salute You))

Skiva åpner med tittelkuttet, som er en langt slappere sak enn tittelen lover. Seig stadion-metal, uten den sjela forrige album hadde. Mens Back In Black var proppfull av høydepunkter, er denne mindre preget av overskudd. Selv ikke Let's Get It Up er noen fantastisk AC/DC-rocker.

Selv om skiva virker litt seigere og mindre inspirert enn klassikerne, kan man finne en god del å glede seg over. Inject the Venom, Evil Walks og C.O.D. (står for Care of the Devil) utgjør en slags ondskapens boogierock-akse. Man blir likevel ikke skremt. Bandet ruller av gårde uten hverken å overraske eller å vise nok spilleglede.

Fra og med dette albumet blir det lenger mellom hver gang man får frysninger på ryggen av brødrene Young. Riffene slår ikke like overraskende og hardt. Gitarmagien er fraværende i lange perioder. Sett i sammenheng med andre band fra tidlig 80-tall er dette ei tøff skive, men sammenlignet med bandets egen katalog er dette bare ei helt ok samling låter.

Dette albumet er det siste med "Mutt" Lange som produsent. Han hadde hjulpet til med å føre bandet til superstjernestatus med sitt noe glatte sound. Samtidig gjorde han dem hakket mindre farlige. Han var kanskje riktig mann i en viss periode, men nå var det på tide å skifte ut mannskapet i kontrollrommet.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fever Ray - Fever Ray

(Rabid)

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere:

Supersilent - Supersilent 7
Pinetop Seven - The Night's Bloom