cover

The Big Bang

Busta Rhymes

CD (2006) - Aftermath / Interscope / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
East Coast Rap

Spor:
Get You Some
Touch It
Over Here
New York Shit
Through the Storm
In the Ghetto
Cocaina
You Can't Hold the Torch
Goldmine
I Love My Bitch
Don't Get Carried Away
They're Out to Get Me
Get Down
I'll Do It All
Legend of the Fall-Offs

Referanser:
A Tribe Called Quest
Missy Elliott
Timbaland
Nas
Wu-Tang Clan
Mobb Deep

Vis flere data

Se også:
Turn It Up! The Very Best Of - Busta Rhymes (2001)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Lyden av østkysten

Vår anmelder vurderer om The Big Bang er en arbeidsseier eller en mulig klassiker.

Busta har gjennomgått to store forandringer siden sist: Han har klipt seg, og han har signa med Dre sitt produksjonsselskap Aftermath - og det første har fått klart mest oppmerksomhet. Som om dette ikke var nok har han etter femten år i rap landa sin første topplassering på Billboard takket være albumet jeg har brukt en del dager på å høre gjennom. Koselig for veteranen det. Og ganske så ålreit for meg også.

The Big Bang starter med typiske Dr. Dre-produserte Get You Some med Q-Tip og Marsha fra Floetry på refrenget. Et bilkræsj av en skarptromme og en vanvittig piano-loop sørger for en massiv start på et ganske så New York-orientert, østkystlydende album uten skits eller annet ræl. De to eneste klubborienterte låtene kommer tidlig, som andre og tredjespor hvorav den første; Touch It allerede er utspilt i diverse versjoner og remix-bootlegs på ethvert utested som har noen som helst form for kontemporær profil.

Tredjesporet Over Here er en Dre-produksjon med Timbaland-vibber og Missy Elliott-refreng som sikkert kommer til å bli spilt ut ute den også - uten at jeg går helt i taket over Missy som står litt fast, og trenger noe nytt å komme med.

Fra fjerdesporet og ut er det stort sett straight up østkyst i forskjellige versjoner. Luftige DJ Scratch-produserte New York Shit er tidløs hip-hop om staten over alle andre stater, det store eplet eller det utbrente krateret om man vil. G-Units husprodusent, manager, regnskapsfører, altmuligvann, vaktmester, kaffekoker og sjåfør Sha Money XL har produsert Through the Storm og Busta funker nokså greit over en låt som naurlig nok lukter Fifty lang vei, og hvor Sevie Wonder fantastisk nok gjør refrenget.

Og legendene fortsetter å rulle inn. Rick James gjør en fantastisk opptreden på Dre-produserte In the Ghetto, hvor Busta for første gang får vist fram litt av flowen sin og litt av hva som bor i ham. Han har alltid vært sinnsyk når det kommer til double-time flow så en produksjon på litt over hundre bpm kler ham godt. Også Rick James (fuck Usher liksom) kommer av veldig, veldig godt. Høydepunkt der altså.

Cocaina er omtrent like typisk New York shit som (øøøøh) New York shit, og handler altså om kokain. I tiden det der, gitt. Busta er ikke noen ny Snowman eller Ghostface, men absolutt ståkarakter der også.

Kreftdøde J Dilla rakk å gi Busta en beat før han la på røret, og for å sikre at mid-school sounden ble ivaretatt fikk Q-Tip være med igjen. Også handler låta om rap før i tida og klassikere og Q-Tip er like dødkjedelig som han har vært de siste seks-sju åra. Litt sånn backpacker-alibi denna You Can't Hold the Torch.

Goldmine høres ut som en låt henta rett fra Ghostfaces Pretty Toney album og med Raekwon på gjestevers blir'e grimey som et helvete. Absolutt et av de beste sporene hvor Busta legger en del kult (Medallions so big, attach strings, you can turn them into banjos...). Det tar ikke helt av men arbeidsseier'n dras i land.

Andresingelen I Love My Bitch med will.i.am og blei aldri den hiten Aftermath hadde håpa på selv om produksjonen og will.i.am burde appellere til tyggis-rap segmentet. Personlig syns jeg låta er litt jævlig.

Don't Get Carried Away med Nas er i utgangspunktet typisk Dre-produksjon med stryker-samples og hele pakka, og Busta funker veldig bra over beaten. Dessverre blir det litt vel mye strykere og klang i refrenget og Nas legger et ikke altfor tight andrevers som ødelegger en del. Låta kunne vært utrolig, men blei nokså gjennomsnittlig i stedet. Dessverre.

Timbo-produserte Get Down er i stor grad en flow-flexende greie hvor produksjonen kun består av trommer og bass, og Busta koser seg stort. I'll Do It All, med LaToiya Williams er fantastisk, produsert av Jelly Roll og et av albumets absolutt kuleste spor med en låt for damene om kjærleik og sånn. Luftig og pent med fløytesamples. Avslutningen er pomøst nok titulert Legend of the Fall Offs hvor skarptromma er bytta ut med spadetak og låta handler om rappere som faller av. En grei nok avslutning for så vidt, men uten skikkelig kick, Det blir rett og slett litt langtekkelig.

Alt i alt er det snakk om et solid album med New York rap som er kompromissløst (utenom bugg-aktige I Love My Bitch) og gjennomført. Dessverre mangler det sporet man spiller åtte ganger på rad, eller de versene som gjør at man går crazy.

Busta skal få pluss i margen for å kjøre en ren New York-greie uten å flørte med hyphy, snap-music, crunk eller noe annet moteriktig som neppe hadde kledd ham like godt, og for å ha med seg gjesteartister som passer til skiva. Samtidig savner jeg som sagt noe litt utenom det vanlige som hadde tatt The Big Bang fra å være en arbeidsseier til å bli en mulig klassiker.

Trygt og godt altså, men uten at noen grenser dyttes noen spesiell vei.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Årabrot - Solar Anus

(Fysisk Format)

Årabrot lovet endring. Det har de gitt oss.

Flere:

Fleet Foxes - Fleet Foxes
Broken Records - Until the Earth Begins to Part