cover

Who Killed Amanda Palmer

Amanda Palmer

CD (2008) - Roadrunner / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Cabaret / Goth / Poprock

Spor:
Astronaut: A Short History of Nearly Nothing
Runs in the Family
Ampersand
Leeds United
Blake Says
Strength Through Music
Guitar Hero
Have to Drive
What's the Use of Wond'rin?
Oasis
The Point of It All
Another Year: A Short History of Almost Something

Referanser:
The Dresden Dolls
Kurt Weill
PJ Harvey
Christine Fellows
Nina Hagen
The Tuna Helpers

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Den teatralske popens skjelmske alvor

Palmer har skapt et inviterende univers som kjennes sart og majestetisk, og som ekspanderer ved gjentatte besøk.

Det tohodede trollet Dresden Dolls har, om ikke sprukket i solen, så iallfall delt seg på midten for en stakket stund. Anledningen er den ene halvpart av porselensdukkene som nylig har begått en solodebut. Amanda Palmer har nettopp begynt å ville leve sitt eget uselviske liv, og da kan man jo saktens frykte, eventuelt ha forhåpninger om, at man står på terskelen til de intetsigende dagdrømmenes rosa verden; navlebeskuelsens og selvopptatthetens høytidsstund. Litt i tidens ånd kanskje. Kjennere og beundrere av Dresden Dolls, dette merkverdige orkester som har døpt sin musikalske kreasjon "Brechtian punk cabaret", forventer imidlertid det edleste gull fra duoens pianospillende sangfugl. Høyst sannsynlig vil de ikke skuffes. Særpreget fra de tidligere bragder videreføres og dyttes i en mer ambisiøs retning; her finnes intet spor av hverken resignasjon eller stagnasjon. Man får simpelthen en gylden time på øret feiret med champagnekorksmell og heksebrygg; en ikke-perfeksjonistisk musikalsk seanse pyntet med glitter, juggel og spindelvev. Kostebinderiet serveres på gullfat av en freidig frøken som like naturlig bekler rollen som hoffnarr, ballets dronning og hele kongerikets poet.

Albumets tittel og den evidentlige referansen er ikke til å unngå. Og pekere til og sitater fra populærkulturen står formerlig i kø på Palmers jomfrualbum; fra Velvet Underground, Oasis, Bill Bryson og Law & Order, til albumets Twin Peaks-ordspill, for å nevne noen. Men først og fremst øses det rikelig av den livlige og burleske poesi. Amanda er en drømmende kjøkkenbenksrealist med ett ben i himmelen og det andre i rennestenen. Med kledelige blåmerker på stemmebåndet forkynnes foruroligende lyrikk om voldtekt, arvelige sykdommer, abort, isolasjon, lengsel, drap og kjærlighet i en gladpakke knyttet med sørgebånd og piggtråd. Det skjelmske alvor hviler over albumet, og selv om frøken Palmer har en fremtoning som kan påføre den mest liberale sogneprest midtskill, tør jeg påstå at hun ikke vil sjenere sine omgivelser nevneverdig.

Stakkato piano akkompagnert av stangende rockegitar og brusende cymbaler sparker i gang forestillingen. Innledningsvis er det dramatikk verdig en Diamanda Galas-låt. Men Astronaut: A Short History of Nearly Nothing roes ned før den atter bygges opp, godt assistert av synth og melankolske strykere, og lar sitt sanne ansikt i form av en sår melodi smile frem fra det litt røffe skallet av tradisjonell rock. Palmer fremstår som en reinkarnert Dorothy Parker med den musikalske bagasje pakket full av Kurt Weill, PJ Harvey, Christine Fellows, Nina Hagen og Fiona Apple. For den som sogner til A4-pop kan nok musikkens strukturering høres som mangeartet og pussig, med overrumplede vridninger, piruetter og behagelig harde kanter her og der. Men melodi og konstruksjon er stort sett like enkel som fengende. Mange av de muntre og spretne akkorder er samtidig fylt av et usigelig vemod, og i kombinasjon med de mange elegante melodiers rent audielle appell, hintes det til barokkpop og film- og samtidsmusikk, hvor det samt foretas ett og annet berusende dykk i rock og kabaret. Kort fortalt; her er mange yndige melodier med et spøkelsesaktig skjær, men også noen gjenferd som rasler vel mye med lenkene i tide og utide.

Mye av æren for albumets visjon og ambisiøse karakter bør nok tilfalle Ben Folds som, i skogen av eksterne medhjelpere, utmerker seg med sin raffinerte nese for klok instrumentering, samt kyndige produksjonsfingre. Men heder og laurbær tildeles naturligvis hovedrolleinnehaveren. Amanda er kunstner til fingerspissene og de slitte hårstrås tupper, og hun fremstår ganske enkelt som en sjelden plante i en til tider nitrist musikkflora. Om ikke det sakrale mannskoret, de lengselsfulle pianotriller og sørgmodige cellohvisk på Have to Drive planter øyeblikkelig andakt i publikums ryggsøyler (og i farten vil bringe i erindring både Philip Glass og Yann Tiersen), så vil kanskje tyggispop og femtitalls doo-wop i Oasis lokke frem et smil. Og den utstuderte indierøver og den gotiske mimrefant kan kanskje ha noe å hente i f.eks. Guitar Hero som synes å låte litt fra Siouxsie and the Banshees, så vel som Yeah Yeah Yeahs. Og hvor er det mer naturlig å finne Rodgers & Hammersteins naivyndige What's the Use Of Wond'rin? fra den muntre musikalen Carousel?

Palmer har skapt et inviterende univers som kjennes sart og majestetisk, og som ekspanderer ved gjentatte besøk. Rent sangteknisk er hun nok ingen voldsom størrelse som behersker et imponerende register. Dette veies uansett opp med karakter, innlevelse og en fandenivoldsk tilnærming til musikken; noen ganger honning, andre ganger eddik. Den forunderlige dynamikken oppstår nok nettopp her; i brospennet mellom den tidvis grandiose musikken og Palmers noe uskolerte stemme. For der hun forførerisk sitter på pianokrakken med de dramatiske lys i ansiktet, og hvor de blå glimt av kornmo nærmest spruter fra den rødmalte trutmunnen - ja, hun både snerrer, bjeffer og klynker frem salt- og gullkorn på mest bedårende manér - så brister stemmen sånn histen og pisten. Men ikke fasaden. Tidvis knekker og knaser det som fra kiropraktorens redselskammer, men som hos skjelettbrekkeren er det dog så forløsende. For når den sprekker, er det like naturlig og vakkert lik en febergul måne som bryter gjennom slør av sorte laken drivende over skumringshimmelen. Når stemmen derimot tvinges opp i fistel, kan det høres som om noen klemmer Nils Johan Semb hardt omkring magen. Det er kanskje ikke like poetisk.

Etter å ha gått svanger en lang stund har Amanda Palmer født et bortimot velskapt album som makter den kunst å balansere humor og alvor, gotisk pop og iørefallende rock, hvor det rent harmoniske og melodiøse står som en hellig fellesnevner. Komposisjonene er gjennomgående lette å ha på øret; Palmer er musikalsk frekk, freidig og finurlig. Stilistisk sett en fryd vil noen hevde. Litt tangtekkelig og småpompøst vil atter andre mene. De fleste vil uansett ikke ha musikalske idiosynkrasier overfor en slik artist, men det skal bemerkes at dette kanskje ikke er for alle. Vi andre gleder oss allerede til neste svangerskap.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo