cover

Vespertine

Björk

CD (2001) - One Little Indian / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Eksperimentell / Neo-klassisk / Elektropop

Spor:
Hidden Place
Cocoon
It's Not Up To You
Undo
Pagan Poetry
Frosti
Aurora
An Echo, A Stain
Sun In my Mouth
Heirloom
Harm Of Will
Unison

Referanser:
Radiohead
Eva Dahlgren
Ruby
Jón Leifs

Vis flere data

Se også:
Debut - Björk (1993)
Post - Björk (1995)
Homogenic - Björk (1997)
Volumen - Björk (1998)
Greatest Hits - Björk (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Tett på en islending

Björks intime lydunivers byr ikke på store overraskelser, men pent er det.

Det var en sliten liten hedersislending som plukket opp prisen for beste kvinnelige hovedrolle under Cannes-festivalen i fjor. I kjølvannet av det gjensidig utarmende samarbeidet hun førte med eksentrikeren Lars Von Trier under innspillingen av filmen Dancer In The Dark, lovet Björk dyrt og hellig at hun aldri mer ville virke som skuespiller i en film. Det var på tide å fokusere på hovedkjærligheten, musikken, igjen - et budskap hun spredte nesten overdrevent høylydt til enhver pennefører eller mikrofonsvinger som ville bringe nyheten videre. Deretter gikk hun i frø i et års tid for å pønske ut hvor neste lille skritt på karrierestigen måtte føre.

Nu vel, helt borte ble hun ikke. Björk har med jevne mellomrom gått ut på hjemmesiden sin og bygget opp rykter og mystikk rundt sitt nye verk. I korte trekk har hun latt oss forstå at musikken denne gang ville bli mindre basert på legemlige impulser, men desto mer knyttet til aktivitetene bak den lille pannebrasken. En rundreise i Björks eget hode, mine damer og herrer, intet mindre.

Et slikt tilbud hadde jeg glatt hoppet på i 1993, da Debut markerte et overraskende sterkt og lekent musikalsk brudd med fortiden hennes i The Sugarcubes. Deretter kom de løpende på en snor, "sjarmtrollene" og "kuriositetene" Post, Telegram, Homogenic og Selmasongs. For min egen del fikk jeg et behov for å holde Björk litt på avstand allerede etter Post: Jeg må medgi at jeg ikke helt kan forklare hvorfor, men jeg tror det har hatt å gjøre med den voldsomme fokuseringen på Björks person - en person som har blitt intervjuet en gang for mye uten at hun har så mye mer å si enn at "oi, jeg er litt av en raring, gitt", samt at hun ikke føler seg som en islending, samtidig som hun tviholder på snodige forklaringer gitt av sitt lekende og elskelige islandske vesen.

Dette er ord som i bunn og grunn mest forteller noe om meg, og det blir, når jeg tenker over det, veldig uvesentlig i forhold til det jeg egentlig skal gjøre i denne teksten. Avstand eller ikke avstand, en ting er sikkert; det er vanskelig å avfeie Björk når hun lar musikken snakke. Låter som Hyperballad (fra Post) og Joga (fra Homogenic) er låter som tidligere har hatt den unike innsmigrende kraften til å hente meg tilbake trass små doser motvilje. Denne gang ble det førstesingelen Hidden Place som fikk lurt meg til å hamstre en ny runde Björk, og det ble slett ikke noen dårlig investering.

Etter utallige runder med Vespertine er det fremdeles nettopp Hidden Place som står som min favoritt. I sine fulle fem minutter er sporet erkeeksempelet på kvalitetene jeg verdsetter ved Björk: Det er rett og slett en fryd å høre henne lirke fram lukkede, lumre programmeringer, for så å åpne lydbildet med et nydelig korarrangement og en traust, men monumental basslinje. Tonalt og arrangementsmessig er det i låter som denne hun bryter små barrierer og lever opp til sin status som progressiv popdronning.

Björk henter videre plusspoeng på tekstene sine. Glem det der med at hun er så snodig, lekende og mystisk alternativ. I bunn og grunn er tekstene temmelig banale og til dels patetiske, kort eksemplifisert ved følgende linjer: "He invents a charm that makes him invisible/Hides in the hair/Can I hide there too?/Hide in the hair of him/Seek solace/Sanctuary/In that hidden place" Hva forteller dette egentlig? Sett det sammen med messingen av "I Love Him" i Pagan Poetry og du vil finne at Björk er like romantisk som det midlere mennesket i gata. Forskjellen er at hun besitter et smågenialt musikalsk talent å sette bak ordene, og vips, der ligger muligheten til å kommunisere med en hel verden.

Vespertine imøtekommer langt på vei det stemningsmoduset Björk forutsa i forkant av utgivelsen: Det er blitt ei rolig, tidvis vakker skive, befridd for rytmeprogrammeringer rettet mot klubber og dansegulv. Sjansene er nok større for at den vil by deg opp til en sval og langsom vals med deg selv, dersom du gir den tid til å utfolde seg. Björks personlige og lavmælte lydlandskap forløser på en annen side ikke så mange nye sider ved hennes musikalske talent, og byr som en følge heller ikke på så alt for mange overraskelser i forhold til tidligere utgivelser. Mange av sporene, for eksempel Cocoon og Undo bærer klare paralleller til intimiteten i tidligere låter som Possibly Maybe eller You've Been Flirting Again fra Post. Forskjellen ligger hovedsakelig forankret i Björks åpenbare ønske om å strekke denne tidligere "hastverksbesøkte" intimitetsfølelsen over et panoramaformat.

I den sammenheng er det meget imponerende at Björk har styrt unna de mest opplagte og velbrukte snarveiene for å formidle sin intimitet: Med unntak av en utstrakt bruk av Zeena Perkins' harpespill, er det så vidt jeg kan notere ingen akustiske instrumenter å spore på Vespertine. Björk baserer i stedet sitt lydunivers på programmeringer der metronomen gjennomgående er tildelt lave verdier, og hvor de tørre, lavfrekvente lydene er satt sammen med brede mellomrom, atskilt av solide doser "luft" og stillhet. De eneste lydeksessene ligger knyttet til et knippe overjordisk vakre korarrangement, slik som i Harm Of Will, Unison og An Echo, A Stain, samt et og annet nydelig, nesten overdrevent pompøst orkesterarrangement som på Sun In My Mouth og It's Not Up To You. I disse partiene tangerer hun mange av øyeblikkene Eva Dahlgren la frem på sin personlig banebrytende utgivelse Jag Vill Se Min Älskade Komma Från Det Vilda (1995).

Vespertine har bydd på en gledelig gjenforening med Björks musikk, mye fordi hun denne gang har tatt seg tid til å kontemplere roligere sinnsstemninger over en hel plate. Det høres ut til at denne skiva vil by på mange deilige stunder over en lang tid fremover, og at jeg har funnet et nytt verdifullt bidrag til samlinga av "plater å sovne inn til". Et like gledelig gjenhør med Björks egen stemme er det dog ikke. Jeg beveger meg nok i et minefelt her, men i mine ører begynner Björks vokaltonale mønstre og fraseringer å gå på tung repetisjon (hør for eksempel på Aurora). Det er helt klart en kontroversiell tanke å ønske at en artist skal kvitte seg med et så vesentlig element i sin musikalske identitet. En lytt til arrangementene på så vel Vespertine som musikken til Dancer In The Dark gir meg likevel en følelse av at hun temmelig uten videre - og som et naturlig skritt i utviklingen - kan legge vekk stemmen en stund og konsentrere seg om orkestral komposisjon. Innerst inne, i min egen lille drømmeverden, vil hennes neste utgivelse derfor bestå av verker for kor og orkester, skrevet og arrangert av Björk selv. Jeg tror at det ville virke forløsende på nye og spennende sider ved Björks sprakende musikalske talent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light

(Peaceville)

Et album som er som et stort, deilig, blødende, åpent sår, en kjempediger, blank ny Mercedes og kjøttkakene til mor og mormor på en gang.

Flere:

Foster The People - Torches
Devendra Banhart - Niño Rojo