cover

Cowboy Music

Bushman's Revenge

CD (2007) - Jazzaway / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Frijazz / Improvisasjon / Rock

Spor:
Son of a Bushman
Bad Feng Shui
Mary Ann All You Can
Little Green Fingers
Hymne
Oslo på 123
Supersonic Macho Blues
The Esoteric Appeal Makes it Worth a Beating
Skoleslutt

Referanser:
Scorch Trio
John Scofield
Jimi Hendrix

Vis flere data

Se også:
You Lost Me at Hello - Bushman's Revenge (2009)
Jitterbug - Bushman's Revenge (2010)
Thou Shalt Boogie! - Bushman's Revenge (2013)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Av de bedre

Spenstig platedebut for spenstig gitartrio - Norge er kanskje litt bortskjemt på gode jazzmusikere.

Trioen Bushman's Revenge har etter noen års eksistens nå gitt ut debutskiva Cowboy Music. Gitarist Even Helte Hermansen leder an, med bassist Rune Nergaard og trommis Gard Nilsen like bak, og listen over band fra jazzlinja i Trondheim har blitt enda litt lenger. Men hvilken musikk de spiller, er ikke så godt å si.

Med føttene godt plassert på landjorda, hopper bandet likevel himmelhøyt, og lager en slags middelvei for all den friimprovisasjonsbaserte jazzen man finner utgitt av norske band de siste ti årene. Det er kanskje dristig å si at de tar improsjangeren til et nytt nivå – vi kan heller snakke om å ta den ned, eller litt til siden.

Det er variasjonen i uttrykket som gjør dette. Platen spriker egentlig i ganske mange retninger, og det er ikke lett å bestemme seg for hvilken av disse man skal følge. Men den dynamiske set-listen virker fornuftig, og spenner fra det krakilske til det masserende. Naturlig er det å nevne låter som Son of a Bushman, Hymne og Bad Feng Shui for å plassere noe av mangfoldet i platen, men generelt går det tilsynelatende ut på å spille det man hører. Og fra disse Trondheimskolerte musikerne kommer det derfor fri jazz.

Ellers stiller jeg meg positiv til instrumenteringen. Den som regel sinna gitaren blir kompet av rene lyder fra akustiske trommer og kontrabass, uten supplement som elbass eller tangenter som fort kan dukke opp i en slik konstellasjon. Utgangspunktet er en jazztrio, men solisten spiller ikke direkte som Joe Pass eller Wes Montgomery.

Apropos referanser, fra første stund med denne platen har jeg tenkt på nettopp det. Det ligner liksom på musikere man har hørt før - noe som for så vidt ikke teller negativt inn. Her finnes personlighet så det holder. Men intuitivt har jeg uansett plassert Hermansens spill et sted mellom Raoul Björkenheim og John Scofield, med kanskje mest tilknytning til sistnevnte.

Scofield er en mann antakeligvis alle improviserende gitarister har et forhold til, og som i og for seg er gøy å etterligne. Problemet med ham er at han kan bli litt ensformig i lengden. Denne platen kunne fort vært en Scofieldkopi, men når Hermansen tar det videre og ut med sine frie soloer, sammen med det utsøkte kompet, får man et uttrykk som dessuten frisker opp i en norsk jazzplatesamling som begynner å bli ganske monoton.

Dette inntrykket satt jeg med en god stund, og jeg sitter fremdeles med det. Men med platen godt inne, er jeg litt mer betenksom i forhold til den langsiktige kvaliteten. Hvor lenge holder det å trykke på vrengpedalen for å lage rocka jazz? For det er det det er, eller riktignok ikke er; det er ikke rock, det er ikke jazz, og det er heller ikke fusion.

Det synes for meg å finnes et fenomen i musikk at når en utøver spiller noe sjangerfremmed, låter det oppsiktsvekkende og inspirerende. For eksempel har jeg vært vitne til at mange hundre mennesker har gått fra å stå på konsert til å hoppe vilt etter at frontmann Scotty Morris i storbandet Big Bad Voodoo Daddy begynte å denge løs Smells Like Teen Spirit, og hvorpå hele bandet slo om stilen fullstendig. Det samme gjelder motsatt, for eksempel når Pink Floyd legger om fra den småstatiske 7/4-takten til den løsere 4/4-shufflen i siste halvdel av solopartiene på Money. Og hvor stilig er ikke Stings musikalske beskrivelser av hva man kan oppleve som engelskmann i New York?

Dette er små detaljer, og jeg er ikke ute etter å generalisere på noen måte. Uten å dra direkte paralleller til så mye stilblanding, tror jeg likevel det er der jeg vil plassere Bushman's Revenge: Det låter kult fordi de ikke spiller jazz.

Det handler om interaksjon, man kan også snakke om kommunikasjon, og det kalles improvisasjon. Cowboy Music bærer preg av personlig utfoldelse og en ekthet det ikke går an å late som at man har, for øvrig er albumtittelen ganske passende også. Dette er rett og slett en av de bedre gitarplatene jeg har hørt på en god stund.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

Cornelius - Point
Magnolia Electric Co. - Trials & Errors