cover

Dear Science

TV on the Radio

CD (2008) - 4AD / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Eksperimentell / Post-rock / Post-punk

Spor:
Halfway Home
Crying
Dancing Choose
Stork & Owl
Golden Age
Family Tree
Red Dress
Love Dog
Shout Me Out
DLZ
Lover's Day

Referanser:
Roxy Music
David Bowie
Prince
Yeah Yeah Yeahs
Arcade Fire

Vis flere data

Se også:
Young Liars - TV on the Radio (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Lyden av frustrasjon

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Dear Science...

Slik startet visstnok et brev keyboardist og produsent Andrew Sitek begynte å skrive til et tv-selskap, etter å ha sett et vitenskapsprogram på kanalen deres. Innholdet på albumet som bærer brevets overskrift indikerer i stor grad hva det er han ville sagt om han hadde fullført det.

For TV on the Radio er frustrerte, du kan høre det runge i fra fuzzgitarer til bittesmå fløyter på Dear Science. Her hviler et dystopisk bakteppe som ikke ser noen enkel utgang på verdenskrisene. Helt fra starten av platen er menneskene drevet på flukt fra et sted de kun kan håpe på å vende hjem til med det første. Det legger en apokalyptisk svøpe over historiene; har vi gått for langt? Er det ingen vei tilbake?

Stilfullt men nesten litt gammelmodig bittert, setter TVOTR fart utfor bratte skråninger uten noen umiddelbar ende, de ser seg ikke tilbake, her går alt bare frem: frem inn i en ukjent fremtid. Men det blir tidlig klart at slaget ikke er tapt, det er fremdeles tid og muligheter til å gjøre en forandring:

Time to take the wheel and the road
From the masters
Take this car, drive it straight into the wall
Build it back up from the floor.
And stop our crying!


Musikalsk er det noe mer poporientert denne gangen, det kan virke som bandet har gått inn for å lage en konseptplate hvor de virkelig ønsker å hamre inn budskapet i flest mulig lyttere, men for å gjøre det må man tilfredsstille ulike typer av mennesker. Derfor består Dear Science, av mange ulike stilarter: alt fra doo-wop aktige koringssekvenser, via popfunk orienterte låter som Dancing Choose, til lavmælte ballader som Family Tree.

Uansett utfordring rir TVOTR fra de mest stormfulle høyder til dypeste kløfter, og gjør det med en musikalsk karisma som er konkurransedyktig på alle sine felt. Både i tekst og lydbilde, men mest imponerende ved den vokalmessige strukturen mellom de to kameleonene Tunde Adebimpe og Kyp Malone, som utøver stemmeteknikk og musikalsk symmetri svært få i dagens musikkbransje kan matche.

På Dear Science får de riktignok god hjelp av sine musikalske samarbeidspartnere, som på denne platen virker så fokuserte, og løsningsorienterte at enhver liten detalj synes uunnværlig for totalen. Alle låtene strekkes ut til siste instrument blir lagt ned, og det er som om gruppen legger ned ethvert musikalsk våpen, kun for å plukke frem et nytt et.

Dette inntrykket forsterkes lyrisk hvor temaene veksler mellom den vonde slavetiden på Red Dress, religionskritikk på Shout Me Out, og ikke minst samtidsironi på Golden Age. For TVOTR er frustrerte, og de lar sin frustrasjon renne utover skrivebordspulten i form av blodige og åpenhjertige beretninger om ting som har gått galt, ting som går galt, og ting som er i ferd med å gå ureverserbart galt. Men selv om alt er bekmørkt og kaos, selv om stormen raser rett utenfor husveggene, finnes det håp i selve mennesket til å finne tilfredshet i egen hverdag. Og som de selv sier, det er fremdeles tid igjen til mirakler:

Yes, of course there are miracles
under your signs and bones,
I'm gonna take you,
I'm gonna take you
home.


I 2007 var det Arcade Fire som skapte den sterkeste kombinasjonen mellom musikk og politikk ved å ta lytterne med på en reise ut av lenestolen, til et sted i fremtiden hvor overlegen kapital og klasseskiller ikke lengre har noen dominerende effekt, for her var alle drevet på flukt. TVOTR er mindre pessimistiske, men kommer med noen soleklare advarsler til befolkningen på verdenskloden.

Derfor er det i år vanskelig å se noen som helst kunne overgå virkelighetsflukten til Dear Science. Det får meg til å tenke:

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Jeg tror kanskje det.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - The Letting Go

(Domino)

Oldham har reist til sagaøya ute i havgapet. Her, blant varme kilder, snødekte breer og staute vikinger, har den underfundige amerikaner funnet roen.

Flere:

Ben Weaver - Hollerin' At a Woodpecker
Thelma & Clyde - White Line