cover

Don't Drink His Blood

Howard Hello

CD (2003) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Ambient / Avantgarde / Folk / Indiepop / Drømmepop

Spor:
Intro
Giving Up
And as Always, Night Turns Into Day
My Friend
The Parasite
False Hope
Truth
Way to Go
Ending

Referanser:
Tarentel
Rumah Sakit
Jim O'Rourke
Max Tundra
Lazarus

Vis flere data

Se også:
Howard Hello - Howard Hello (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Drømme-sveve-på-skyene opiumsmusikk?

Utrolig behagelig og stemningsfullt pophåndverk fra Howard Hello på deres andre utgivelse.

Av og til kommer det plater som det er veldig vanskelig å beskrive med ord, plater som gir distinkte følelser som ikke lar seg analysere i en ren sjangermessig kontekst. Don't Drink His Blood er en slik plate. Den assosiasjonen det å høre på denne plata gir meg, er mer enn noe annet en drøm. En veldig hyggelig drøm.

Hovedmann i Howard Hello er Kenseth Thibideau (fra Tarantel, Pinback og Rumah Sakit), som har skrevet, produsert, og tatt opp alt på denne skiva unntatt det siste sporet som er komponert av vokalist Marty Anderson (Dilute).

I likhet med den selvtitulerte forgjengeren, befinner Don't Drink His Blood seg i grenseland mellom ambient, pop, og avantgarde. Men selv om gutta fremdeles holder til i samme territorium må man kunne si at de virkelig har kommet langt siden 2002s plate. Her har de virkelig raffinert sin unike, drømmeaktige popmusikk - noe som gir et resultat som både overrasker og overbeviser.

Skiva åpner med en intro bestående av ulike synth-strykere som bygger opp en riktig nydelig liten melodi. Uansett hvor riktig fin denne introen er så gjør den ikke mye for å forberede deg på det som møter deg på Giving Up: Oppkutta, lekent synthspill som umiddelbart fører tankene til fjorårets fantastiske utgivelse av Max Tundra. Den gradvise oppbygningen viser seg å være en fellesnevner for dette albumet, da Thibideau vet å utnytte spenningsklimakset i låtstrukturene på en veldig god måte. And as Always, Night Turns Into Day er tittelen på det tredje sporet, en retro-snutt som fører assosiasjonene til gammel videospillmusikk. En riktig artig sak, med andre ord.

Det fjerde kuttet på albumet, My Friend, får mye av den samme nydelige instrumenteringen som på Giving Up. Dynamisk og tett synth presenterer en riktig nydelig melodilinje. En mannlig vokal messer "It's just too late..." om og om igjen på en måte som gir et veldig sterkt inntrykk. Dette sporet glir rett over i det neste, der mange av de samme melodilinjene går igjen. Her må de utsøkte vokalharmoniene nevnes; Howard Hello benytter seg av fire ulike vokalister - hver med sin styrke. På flere steder, som dette sporet, går de alle sammen for å lage helt unike harmonier som virkelig gir meg vann i munnen.

På False Hope utforsker Thibideau noen av de mest eksperimentelle sidene ved musikken, og du kan høre at han har det veldig morsomt med å leke seg med pitch-kontrollen på opptakeren sin. En ganske kort sak, og kanskje ikke like interessant som de øvrige låtene. Adskillig mer fengende blir det på de to følgende sporene; tunge beats, heftige gitarloops som overlapper hverandre og spennende bruk av synthene. Over alt dette demonstrerer de fire vokalistene nok en gang sine talenter, veksler heftig og harmonerer utsøkt.

Marty Andersons bidrag Ending skiller seg ganske drastisk ut fra resten av albumet. En rolig gitarstrumming og Andersons unike stemme er de to elementene som står i sentrum her. Låta har fått en mer konvensjonell singer/songwriter struktur enn de øvrige som spiller mer på kontrastene mellom elektrisk og organisk, dynamisk og atmosfærisk. Ending fungerer utmerket som en verdig avslutning for et veldig spesielt album.

Som jeg nevnte innledningsvis er ikke dette den typen plate man lett kan dissekere og klassifisere, men det er absolutt noe gjør at den er verdt mer et par gjennomhøringer. Selv om Howard Hello kanskje ikke sprenger noen grenser med sitt nye album, kan jeg med trygghet påstå at den bøyer dem en god del.

Framfor alt er dette et virkelig nydelig stykke pophåndverk, og slikt liker vi. Absolutt.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

Tom Waits - Blood Money
The New Pornographers - Twin Cinema