cover

Other People's Stories

Kari Rueslåtten

CD (2005) - GMR Music Group / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folk / Vise / Elektronisk

Spor:
Other People's Stories
Sorrow to My Door
Dog Star
Cry
When Lillies Bloom on Winter Days...
Push
Ride
Fishing
Carved in Stone
Life
Orlando

Referanser:
Loreena McKennitt
Beth Gibbons
Kate Bush
Miranda Sex Garden
Evanescence

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Rikshuldra

Rueslåtten har fått ordentlig dreis på folkpop, men krever ikke stemmen hennes noe enda større?

Man må gjerne leve i den villfarelse å tro at den moderne Huldra for første gang fikk et ansikt da Gunnhild Sundli la håret høyt med spray og sang de første tonene til Gåtes folkmetall i 2002. Joda, for all del. Og dersom du føler dette utsagnet som truende mot din norskmusikkhistoriske forståelse, og ønsker å beholde denne villfarelsen, så vil jeg anbefale deg å slutte å lese nå.

Fremdeles her? Bra, for da skal du få høre litt om Kari Rueslåtten, en kreativ dame som allerede i 1994 la en praktsopran til Trondheimsbandet The 3rd and The Mortals symfoniske middelaldermetall på deres debut-EP Sorrow. Allerede i 1995 forlot hun imidlertid deres tregitarfrontede panoramaprog til fordel for en satsing på eget låtskrivertalent i mer komprimerte lydbilder. En forkjærlighet for folketoneladet vise fulgte med i flyttelasset, men den ble nok pakket opp litt for tidlig i utgivelsen av den sparsommelig produserte Kari: Demo Recordings 1995. Først via den norskspråklige Spindelsinn (1997), og de engelskspråklige Mesmerized (1998) og Pilot (2002), begynte Rueslåttens materiale å ta mer profesjonell form; en form basert på visepop presentert i blandingen av det akustiske og elektroniske.

Det er i en relativt rettlinjet progresjon fra disse to siste albumene vi møter Rueslåtten her i begynnelsen av 2005. Vokaldramatisert folkevisepop rammes inn av vekselvis akustiske og elektroniske baktepper, med en klar ambisjon i å skape følelsesvekkende stemningsmusikk. Begrepet "drømmepop" - i en 4AD-aktig betydning - kan nok virke litt ufokusert mot Rueslåttens komposisjoner, men de har så absolutt sine bevegelser i skjæringspunktet mellom dette begrepets respektive bestanddeler. Dette kommer kanskje klarest fram når hun går kanadiske Loreena McKennitts keltisktonale forskninger etter sømmene i høydepunktslåter som vidunderlige Sorrow to My Door og den kildeklare When Lillies Bloom on Winter Days.., samt når hun kiler operakillinger som Evanescence og Nightwish i siden med seigvakre Carved in Stone. Etter noen runder blir det åpenbart at Rueslåttens musikk også forgrener seg inn i andre kjente størrelser. Den merkelig anonyme førstesingelen, tittelkuttet, kunne nesten umerkelig ha sneket seg inn på en av Velvet Bellys siste utgivelser. Hun strekker også hals mot Beth Gibbons, først i en smått uspennende Dog Star, deretter i brilleflotte Ride, som i tillegg er ladet med mørke programmeringer fra Bristol-skolen. Det er når dette småmøkkete kompet drives mot kontrastene i et neddempet midtparti, et parti der Rueslåttens vokal spinner knapt hørbare og overjordisk vakre drømmetepper, at den optimale lytteropplevelsen banker på trommehinnene for min del.

På samme måte som Rueslåtten er flink til å innlemme både disse og flere influenser i uttrykket sitt, har hun gjort en fin jobb med å lydsette materialet sitt. Skiva er gitt en svært delikat lydproduksjon, der bestanddelene av elektronisk og akustisk instrumentering blandes til en jevn, innbydende og dynamisk helhet. Denne strømlinjeformede homogeniteten er dog ikke helt uten bivirkninger for min nytelse av skiva. Det blir nesten litt for jevnt, og jeg savner flere tagger, eller detaljer å ta notis av, både i arrangementene og den vokale innsatsen. Selv de røffere tilløpene i for eksempel nevnte Ride og det industrielle jaget i Push låter veldig snilt og ufarlig. Og så langt Rueslåttens folketonepop i stor grad plasserer henne i den samme fila som Miranda Sex Garden, føler jeg at det er relevant å referere til disse for å eksemplifisere hvilke muligheter som ligger for å fylle denne genren med nerve og himmelvendende spenning.

Nå må du imidlertid ikke tro at jeg snakker nedsettende om Rueslåttens vokal, den er i teknisk forstand upåklagelig, både hva gjelder renhet og klang, og ikke minst fullt kapabel av å sende de rette godvibrasjonene ned ryggtavla mi. Men, vi kommer ikke utenom at hun i all hovedsak har lagt materialet sitt til pop-genren, og at hun tross alt har en stemme som ofte strekker seg langt ut over dette formatet. Etter å ha tilbragt en del uker i lag med denne plata har dette slått mindre heldig ut på enkelte av låtene, og med det så slår en allerede litt for flat helhetsdynamikk noen litt kjedelige sprekker.

Other People's Stories forteller i overbevisende grad at Rueslåtten behersker pop-potensialet i låtene sine, og jeg tror at dette er en optimalisering av den musikalske søken hun har bedrevet så langt gjennom solo-karrieren. Mitt håp er at hun nå i tillegg konsentrerer seg litt om alle mulighetene til å "ta'n litt lenger ut" i sideveiene. Det vampete huldre-imaget er voksent nok tonet ned siden for eksempel coverbildet på Spindelsinn, men det er fremdeles mer enn nok mystikk i Rueslåttens totalpakke til å gjøre henne til en anbefalt opplevelse for et større publikum her i 2005. Og selv om jeg personlig fremdeles står litt avventende på siden, bare vet jeg at denne skiva har stoff til å bli tungt dyrket av et spredt kjernepublikum både her i Norge og utover i Europa. Det er ment som en invitasjon til nye lyttere, og som en betryggelse for de innvidde.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Silverchair - Diorama

(Atlantic)

Silverchair leverer en meget voksen og mangefasettert fargeklatt.

Flere:

Black Ox Orkestar - Ver Tanzt?
Bonnie Prince Billy - Beware