cover

Real Life Permanent Dreams (A Cornucopia Of British Psychedelia 1965-1970)

Diverse artister

4 x CD (2008) - Sanctuary / Castle

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Psykedelia

Spor:
My Friend Jack
No More You And Me
Cheat
Doctor Doctor
Day And Nigh
Fancy
I Don't Want You
Breaking Up Scene
Snow White
I Like It
Black Sheep RIP
Circles
Lilac Hand of Menthol Dan
You're Holding Me Down
I Take It That We're Through
Come on Back
It's a Crime
Love Me Till the Sun Shines
Hippy Gumbo
Gently Tender
Sunny Goodge Street
Linda Loves Linda
Up on the Wooden Hills to Bedfordshire
Rubber Monkey
Machine Head
You've Got to Hold On
Season of the Witch


Loving Sacred Loving
All Day All Night
Crazy One
Man In Black
Yellow Balloon
Real Life Permanent Dream
Clown
When The Wind Arises
I'm Flying
Trip On An Orange Bicycle
Utterly Simple
London Social Degree
Golden Lion
Sunshine Day
Boy Meets Girl
Cave Of Clear Light
I Wonder Where My Sister's Gone
Man In A Shop
Lord John
Mazy
Bakerman
Love Hate Revenge
Good Evening
It
Night Is a Comin' (aka Lindyloo)
Fire


Pictures of Matchstick Men
Five White Horses
Riding a Wave
I Know She Believes
Hey Mr. Carpenter
Bitter Thoughts of Little Jane
Disappear
Encpasulated Marigold
Henry Long
Lullaby
I've Seen to Dream
Nodnol
Colour Sergeant Lilywhite
Seeing Things Green
Golden Apples
Don't Turn Around
Silver Tree Top School For Boys
Give Him a Flower
Fade Away Maureen
Yellow Rainbow
Sylvie
Fool From Upper Eden
Love And Best Wishes
Sunshine
Green Circles
Mr. Job
Happydaystorytown


Circus Days
No Home Today
Lady Caroline
Go Your Way
Diamond Hard Blue Apples of the Moon
Horse
Candlelight
How Can I Live
Tarot
Light Of Love
On a Meadow Lea
Open Ground
Fair Maiden
Empty Room
Venus
My Gration Or
Thank You Pierrot Lunaire/Have You Ever Been Green/Pataphysical Introduction 2
Felix
Born In A Trunk
All In Your Mind

Vis flere data

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Drømmenes musikalske rike

Styrken til denne samlingen ligger i at det ikke bestandig er de mest opplagte valgene som har blitt gjort.

Adjektivet "psykedelisk" er et av de hyppigst forekommende når det gjelder beskrivelse av populærmusikk, muligens kun overgått av pre-pubertale gloser som "tøff", "kul" og "hipp" når det gjelder å beskrive ethvert musikalsk uttrykk som går det minste lille museskritt utenfor kommersialismens hovedveier.

Det har blitt brukt om primitiv, tregreps garasjerock og storslagne multi-album konsept, altså om både The Sonics eller The Seeds og om Magma og Frank Zappa. Likeledes har det blitt brukt både om Gyorgi Ligeti, Miles Davis, Incredible String Band, Tony Allen, Ten Years After, The Mamas & Papas, Cluster, Pete Namlook og Magical Power Mako – artister som neppe har så mye felles musikalsk grunn. Jim Reeves er psykedelisk, i hvert fall i følge Syd Barrett. Jeg synes barne-tv er psykedelisk, i hvert fall var det det den gangen jeg vokste opp med merkelige Pompel og Pilt og Professor Balthazars magiske dråper og fantastiske maskin. Jefferson Airplane lot seg inspirere av Alice In Wonderland. Mye litteratur er psykedelisk, spesielt eventyr og barnebøker. Psykedelia dreier seg kanskje om en euforisk reise eller regresjon tilbake til den tidlige barndommen da alle inntrykk var så intense og alle opplevelse så graverende. En verden der fantasien har mye friere spillerom enn i pengefolkets verden. I en slik betydning blir all musikk med kunstneriske ambisjoner psykedelisk – musikk som kan vitne om kunnskap innenfor sjangre, ferdighet til å spille, fantasifull produksjon og artistisk særpreg.

På bakgrunn av alt dette er det ikke rart at jeg personlig tidligst forbandt psykedelisk musikk med ripete Beatles-plater, The Jimi Hendrix Experience, Eric Burdon & The New Animals og spesielt gamle spolebånd med See Emily Play, Flowers In The Rain, Do The Best You Can, Can't Stand The Pain og massevis av andre spor tatt opp fra svensk P3. Hundrevis av andre spor i forskjellige sjangre. Det gikk mange år før jeg fant ut hva artistene het og i denne prosessen ble jeg samtidig dømt til å bli platesamler på evig jakt etter ny og gammel musikk (jeg er dog ingen frimerkesamler som ligger våken om natta fordi jeg mangler et nummer i Vertigos 6360-serie!). En håndfull spor vet jeg fortsatt ikke hvem som har laget, så jeg samler og leter vel en stund til. Underveis finnes hele tiden nye biter som passer inn i andre puslespill. Et hvert svar gir kilden til minst to nye spørsmål. Platesamling er en velsignelse og forbannelse på en og samme gang. Jeg har fått samlet mye informasjon om europeisk musikk mellom bokpermene.

Men tilbake til britisk psykedelia: Siden tidlig på 1980-tallet har interessen for "psykedelisk" musikk fra 1960-tallet blitt holdt i live av entusiaster og egentlig bare spredt seg videre. Den har ført til en viss revisjonisme når det gjelder populærmusikkens historie. Hvor mange hyllet The Zombies' Odessey & Oracle som en klassiker i 1980? Den tiden da Paul Weller akkurat hadde oppdaget The Action og fant i denne musikken mye av grunnlaget for sin senere karriere. Hvem hadde hørt om Rainbow Ffolly og July (som laget sjarmerende mesterverk i samme gate som henholdsvis The Beatles og Pink Floyd) på den tiden?

Britisk psykedelia var aldri så populær i hjemlandet som på det europeiske kontinentet. I England var det Herman's Hermits og Dave Clark Five, på kontinentet var det The Creation, Smoke, The Riot Squad, The Rokes og en hel rekke andre grupper som viste veien fremover. Noen år senere slo den progressive rocken gjennom på kontinentet, grupper som Van der Graaf Generator, Genesis, Soft Machine, Steamhammer og Caravan ble populære mye tidligere i Italia, Tyskland og Frankrike enn hjemme. Det britiske platemarkedet var konservativt og mer orientert mot soul og lett popmusikk enn mot mer komplekse uttrykk.

Allerede tidlig på 1970-tallet kom det første samlingen med Nuggets som skapte ny bevissthet rundt amerikansk garasje-rock (ofte referert til som "garage punk"). Det gikk noen år før noe tilsvarende skjedde innenfor britisk musikk med den første omgangen Choc Soup For Diabetics, som antydet at det fantes store mengder glemte skatter. Den serien som virkelig grep fatt i britisk musikk 1965-1970 var Rubble, som begynte å komme ut i 1984. Folka i Bam Caruso viste stor innsikt i musikken de presenterte og hadde teft for å balansere samlingene (det kom i alt 20) mellom lett og tungt, seriøst og tøys, obskurt og noen lunde kjent. Siden har det kommet ut et hundretalls forskjellige offisielle og uoffisielle samlinger og flere plateselskap har spesialisert seg på nyutgivelser. David Wells, en kjent platesamler som skrev en del for Record Collector, startet tidlig på 1990-tallet Tenth Planet og har etter hvert fått gitt ut et 50-talls plater. I mange år har han også arbeidet for The Sanctuary Records Group (mest på etiketten Castle Records) med innsiktsfulle omslagstekster. Real Life Permanent Dreams er satt sammen av David Wells basert på katalogene til RCA, CBS, Pye, Morgan Bluetown, Immediate og noen andre. Bortsett fra noen få innlån (fra EMI) er det ingenting her fra de to store selskapene på 1960-tallet, nemlig EMI og Decca.

Samlingen er kronologisk ordnet for hver av de fire cdene inndelt i forskjellige temaer og teller i alt så mange som 99 spor. Sowing the Seeds starter med The Smokes My Friend Jack, en fortryllende blanding av tyggegummipop og fuzz-gitar som kom inn på listene i Tyskland. Her er det vel og merke demo-versjonen fra 1966 som er inkludert med den kontroversielle teksten om de vakre tingene Jack ser etter å ha tatt disse sukkerklumpene. Sensuren var på plass selv om LSD ikke juridisk var illegalt før i 1967. Videre utover følger spor med kjente artister som The Kinks og The Small Faces, men det er valgt mindre kjente innspillinger som Love Me Till The Sun Shines (innspilt for BBC) og Up the Wooden Hills to Bedfordshire. Marc Bolan, Incredible String Band og Donovan er vel også godt kjente, fint å høre Gently Tender i demo-versjon, selv om denne har vært tilgjengelig i en del år nå. I denne sammenheng kan det nevnes at sju av sporene her aldri har vært utgitt før.

Det er ellers mange spor her som er godt kjent blant entusiastene, for eksempel The Kirkbys' It's a Crime (Liverpool-gruppe med effektiv fuzz-gitar og flerstemt sang a la The Beatles og The Hollies), Australian Playboys' Black Sheep RIP (det var flere enn The Easybeats som søkte lykken i London), Fleur De Lys' Circles (i en versjon lignende The Whos egen), The Buzz' You're Holding Me Down (skal noe betegnes "freakbeat" så er det disse tre minuttene!) og Lord Sutchs The Cheat. Av lite kjente innspillinger kan vi trekke frem The Tornados' No More You And Me.

Disk to har tittelen Plant a Flower Child Today og flytter hovedfokus fra 1966s mod, freakbeat og r&b over til selve "summer of love", altså 1967. Her er det få navn som er velkjente for allmuen, men kjennere vil nikke anerkjennende til The End (gruppa Bill Wyman produserte og som gjorde det bra i Spania), Blonde On Blonde (bidrar med det fine sitar-i-fokus sporet All Day All Night), Skip Bifferty (Den ledende pop-psych gruppa fra Newcastle), Icarus, The Rokes (disse skaffet seg et levebrød i Italia), Billy Nicholls (mannen bak pop-psych mesterverket Would You Believe, ikke skikkelig utgitt før på 1990-tallet på grunn av økonomiske problemer i Andrew Loog Oldhams Immediate), Jethro Toe (tull, plateselskapet skrev feil!), The Peep Show, Episode Six og... øhm, egentlig alle 26, dette er materiale av høy kvalitet som ikke gjorde det bra på 1960-tallet, men som er godt kjent blant samlere i ettertiden. Her er også samlingens eneste nummer én hit: Fire med The Crazy World of Arthur Brown i en tidligere uutgitt versjon.

Disk tre, Happydaystoytown, følger bokstavlig talt regresjonen tilbake til barndommens innbilte evige lykke. Det starter med en av samlingens mest velkjente spor, Status Quos Pictures Of Matchstick Men. The Guns Race With The Devil var blant det tyngste som ble utgitt i 1968, men her er det den utmerkede b-siden Sunshine som er inkludert. Apropo solskinnspop så er vel The Turnstyles Riding a Wave et perfekt eksempel med et refreng som sitter, fine sangharmonier og smakfull orkestrering. Grapefruit burde ha blitt like populære som Badfinger, men fikk i stedet en kort karriere. Lullaby er et godt eksempel på hvordan George Alexander kunne trylle fram Beatles-aktige melodier.

Disk fire følger overgangen fra sekstitallspsykedelia til tidlig progressiv rock og musikken har dermed gjennomgående en tyngre karakter. Dette er en viktig påminnelse om at det ikke bare var Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin som utviklet heavy rocken. Andromeda var tidligere ute med et gjennomgående gitarøs enn de to førstenevnte med sitt klassiske album fra 1969. Her er singelen Go Your Way som ikke var med der. Likeledes var ikke Junior's Eyes Circus Days med på samme års undervurderte Battersea Power Station. Mans første plate er i grunnen min favoritt med dem og her har du anledningen til å høre Empty Room fra dette. Spice hadde allerede funnet fram til lyden av Uriah Heep på Born In A Trunk – rent bortsett fra Ken Hensleys karakteristiske Hammond orgel, da! Og med Strays All In Your Mind er det egentlig slutt på psykedeliaen i en hver forstand – All In Your Mind er hard rock som peker i retning av Budgie eller AC/DC.

Etter 4 og en halv time er det på tide å oppsummere. Jeg begynner med min egen toppliste som også viser mangfoldet av musikalske uttrykk som har åpenbart seg:

1 Andwella's Dream – Felix
2 Pussy – The Open Ground
3 The Buzz – You're Holding Me Down
4 Billy Nicholls – London Social Degree
5 The Californians – Golden Apples
6 The Kult – No Home Today
7 Samson – Venus
8 Bobak Jons Malone – On a Meadow Lea
9 Velvet Fogg – Lady Caroline (bildet)
10 The Kirkbys – It's A Crime

Felix er et fantastisk spor som fungerer som en definisjon av 1960-talls psykedelia for meg: En euforisk stemning, surrealistisk tekst, hypnotiske sangpartier, orgel og fuzz-gitar, massive flanging-effekter og en lang, utfreaka avslutning av sporet.

Klarer så denne samlingen å gi et bredt og korrekt utvalg av britisk musikk referert til som "psykedelisk" i perioden 1965 til 1970? Svaret på det er et ubetinget ja. Styrken til denne samlingen ligger i at det ikke bestandig er de mest opplagte valgene som har blitt gjort. Det blir litt uforutsigbart og forfriskende. David Wells får fram sider ved musikken til for eksempel Humble Pie og The Nice som man kanskje ikke har tenkt så mye over. Samlingen henvender seg dermed mer til erfarne samlere enn nybegynnere, som kanskje i stedet burde sjekke ut den definitive Acid Drops Spacedust and Flying Saucers eller den lattelig billige This Is Psychedelia. Sistnevnte har også et utvalg av amerikanske artister.

Real Life Permanent Dreams er en glimrende samling som på en spennende måte burde bidra til å åpne nye dører inn til de permanente drømmenes musikalske rike.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fila Brazillia - Jump Leads

(Twentythree)

To brazillianerne viser vei hvor andre chillout-mekkere faller av lasset. En elektronisk høydare!

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Richard Swift - Dressed Up for the Letdown