cover

Strange Little Girls

Tori Amos

CD (2001) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Elektronisk / Goth / Rock

Spor:
New Age
'97 Bonnie & Clyde
Strange Little Girl
Enjoy The Silence
I'm Not In Love
Rattlesnakes
Time
Heart Of Gold
I Don't Like Mondays
Happiness Is A Warm Gun
Raining Blood
Real Men

Referanser:
The Golden Palominos
Nicole Blackman
Kate Bush

Vis flere data

Se også:
Tales of a Librerian: A Tori Amos Collection - Tori Amos (2003)
Midwinter Graces - Tori Amos (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Strange little songs

Tori Amos' varierte coverskive setter debatten rundt terningkast på spissen.

Wow! Det har aldri vært så svårt å sette en karakter på en skive som etter at Strange Little Girls ramla ned i postkassa. Dette er et verk Amos har valgt å fylle eksklusivt med håndplukkede coverlåter. Mer presist ser det ut til at hun har lagt opp et konsept der hun som kvinne tolker et knippe mer eller mindre kjente og kjære låter fra populærmusikkens brede katalog - låter som utelukkende er skrevet og tidligere tolket av menn.

Greit, fremfor foreløpig å gå dypere inn i det som ser ut til å være hennes eget private konsept, vil jeg innlede med å spandere noen ord på coverskiver generelt. I mange tilfeller dukker disse opp som små "pustehull" i forskjellige artisters diskografi, og som oftest stuper de som drøvtygg "in a blaze of fire". Det må sies at det krever jævlig til ryggrad for å gjennomføre slike stunt - det er flere enn George Michael som med sin Songs From The Last Century (1999) har fått på pukkelen for å kødde med klassikerene. Og er det noe som må være kjipt for en artist så er det vel det å få tusentalls arge brev fra fans som mener at en har begått helligbrøde og ødelagt en låt for dem. På den annen side; lufta er for alle, og jeg er for min del veldig klar for å forsvare enhver artist som går inn i coverprosessen med en holdning om at han/hun/de kan gjøre det bedre. Eller mer politisk korrekt; hente ut andre kvaliteter og eventuelt tangere originalen. Diskusjonen om hvor vidt coverartisten tilfører materialet noe av seg selv syns jeg okke som er totalt underordnet kravet om kvalitet - noe som det selvfølgelig ofte kan være vanskelig å fokusere på dersom man har et inderlig forhold til originalen.

Så var det Amos oppi det hele, da. Hvordan klarer hun seg? Til det må jeg svare et rungende "Men i all verden?!" Strange Little Girls holder i sine drøye 60 minutters spillelengde et voldsomt kvalitetssprik - et sprik så voldsomt at jeg for første gang har måttet forlate en vurdering basert på en overordnet følelse/stemning i helheten til fordel for ren matte. Karakteren fem ovenfor føles strengt tatt svært urettferdig med henblikk på både den positive og negative enden av skalaen. Hvorfor? Fordi Strange Little Girls inneholder låter i så vel sjuer- som enerklassen, og fordi hovedkarakteren således ikke er noe annet en et rent aritmetisk gjennomsnitt.

Jeg skal i detalj forklare omtrent hvordan hver låt utfolder seg i mitt følelsesregister: Amos starter med en stødig tolkning av Lou Reeds New Age; godt arrangert og sunget, men med en vokalklang som etter hvert blir litt klam, klaustrofobisk og kunstig anstrengt. Etter det stiger interessen en smule når hun tar for seg Eminems '97 Bonnie & Clyde - platas kanskje mest eksperimentelle låt. Her plukker hun opp effekter og stemninger etter The Golden Palominos' og Nicole Blackmans geniale samarbeid på Dead Inside fra 1996. Det skal dog sies at Amos aldri blir like målrettet destruktiv, men låta representerer et ulmende og spennende lavtrykk før hun styrer over i platas første forløsende sjuer; The Stranglers' Strange Little Girl.

Strange Little Girl er intet mindre enn en perfekt liten poprocker, og selv om det begynner å bli en stund siden jeg hørte originalen tror jeg at Cornwell & Co er stolte og enige med meg i at Amos' versjon er hakket sterkere. Den vakre melodien bæres av et utsøkt dynamisk arrangement, der tante Kate Bush ligger og lurer så smått i de diffuse bakgrunnsharmoniene.

Det er når Amos i neste spor tar for seg Depeche Modes Enjoy The Silence at i hvert fall jeg for første gang blir klar over at denne skiva er preget av berg og dalbane. Riktignok er hennes versjon mer lavmælt og naken i uttrykket, men den blir likevel stående tilbake som mer intens, krevende og dermed på et vis "støyende" enn originalen. Der Depeche Mode skapte et beroligende, men paradoksalt nok up-tempo, mesterverk i den opprinnelige versjonen, blir Amos høyt miksede stemme og skjellettaktige klaverakkompagnement veldig påtrengende i lengden. Som konklusjon blir Enjoy The Silence merkelig nok her stående som en antitese til låtas indre budskap.

Videre kan vi notere at Amos neppe vil kunne sanke heder som den beste tolkeren av Graham Gouldman og Eric Stewarts evinnelige og utspilte smørlåt I'm Not In Love. Hvem som kan høste den prisen vil jeg ikke en gang spekulere i - for meg virker låta død i utgangspunktet, og Amos selv høres utrolig uinspirert ut. Det virker rakt fram som om hun kjeder seg, og fåglarna vet hvordan denne fant veien inn i samlinga.

Da går alt så meget bedre når hun basker løs på Lloyd Coles Rattlesnakes: For en utrolig nydelig sang!!! Her klaffer alt, Amos' fraseringer og melodiføring går i total symbiose med teksten, og magi springer ut av et lavmælt og vakkert arrangement. Gråten og forelskelsen tar meg nesten hver gang jeg setter den på, og den er og blir i mine ører platas ubestridelige høydepunkt.

Tom Waits' Time er neste låt ut. Denne klaverkomposisjonen er på mange vis selvskreven for Amos' eget uttrykk, men ettersom hun legger den svært nær opp til originalen blir jeg nok en gang sittende med et lite spørsmålstegn over nepa. Amos' versjon krenker på ingen måte Waits', men den tilfører heller ikke låta noe nytt, og jeg begynner etter noen runder å lengte etter den opprinnelige sprukne røsten bak ordene.

Det samme gjentar seg når hun gyver løs på Neil Youngs klassiker Heart Of Gold. Det tok tid før jeg lærte meg å sette pris på dette mannfolket blant mannfolks støyeksesser, men når Amos forsøker det samme her, virker det egentlig litt påtatt og låta sklir etter hvert over i det enerverende.

Det ble en del negativt i en passasje, men nå skal du se at det løsner igjen. Platas siste fire sanger er nemlig enten interessante eller rett og slett fordømt gode, så det er bare å spenne seg fast: Først ut er The Boomtown Rats' største schleger I Don't Like Mondays. Amos' versjon er ikke først og fremst bedre, men den har i hvert kvaliteter som skiller seg ut og gjør den interessant i forhold til originalen. Geldof & Co arrangerte opprinnelig denne sangen som en litt bisarr krysning mellom pop og vaudeville. Gjennom ekstrem dynamikk ble sangens dramatiske innhold formidlet med teatralske, men samtidig folkelige virkemidler - noe som i sin tid gjorde den til en bitende kommentar til Thatchers England. Amos henter på sin side låta inn til USAs pianobarer av i dag, og gjennom en lavmælt, nesten søtladen fremføring skulle hennes versjon evne å gi en emmen bismak i cocktailen til de som måtte registrere den tragiske historien som utfolder seg. Nesten litt moro det der.

Platas kanskje aller største overraskelse kommer dog i form av The Beatles' Happiness Is A Warm Gun. Som en svoren og veldig defensiv tilhenger av nevnte band er det utrolig interessant å høre hvordan Amos angriper denne låta, og i tillegg med så personlig innfallsvinkel og fargelegging. Med tanke på at sangen er spilt inn før det tragiske flyattentatet mot USA 11. september er det beint frem skummelt når hun lar denne satiriske antikrigsparolen flyte over samplinger fra taler av far og sønn George Bush. Er dama clairvoyant? Okkesom, Happiness... blir i sin ti minutters lengde det fremste beviset på at Amos har guts og integritet blandet med et utrolig talent som musiker. Girl Power, indeed! Jeg ville gjerne hørt McCartneys kommentar til denne perlen.

Platas to siste kutt må jeg medgi har unngått å finne veien til trommehinnene mine tidligere, så jeg kan dessverre ikke gi noen refererende kommentarer til disse. Men for alt det er verdt, Slayers Raining Blood føres over en mørk gotisk drone, og sammen med en nydelig minimalistisk fremførelse av Joe Jacksons Real Men utgjør den en flott beroligende og vakker nedtrapping på en skive som har inneholdt mye på godt og vondt.

Som mann blir jeg avslutningsvis sittende og undres over hvorfor Tori Amos så tydelig har tatt for seg låter skrevet utelukkende av menn. På et vis virker det som om hun prøver å fortelle så vel låtskrivere som lyttere om at vi ikke har skjønt en ting. Jeg mistenker faktisk at hun sitter og peker nese med en liten latter på lur der borte i Junaiten.

PS: For de som måtte lure på det - snittet jeg kom til etter individuell karaktersetting av låtene kom på 4,5. Med så sterke låter som Rattlesnakes, Strange Little Girl og Happiness... har jeg dog valgt å justere karakteren opp til en ren femmer.

comments powered by Disqus

 



Eva Merethe Aanonsen
2002-01-30extraordinary coveralbum

Utrolig bra plate fra frøken Amos denne gangen! Vet ikke om den overgår "From the Choirgirl Hotel", men "Time" skrevet av Tom Waits, blir framført så utrolig vakkert...
Emma

Tonje
2002-10-23vel ikke mitt favoritt album men men..

Dette er vel ikke det beste Tori har gitt ut. Mange covere er jo faktisk dårlige men det finns noe originalt og nytt over alle..
Håper hun ikke gjør dette igjen..

Tori behold stilen fra de gamle gode dager ..

Nå kommer Scarlets Walk i butikkene, de er ABSOLUTT verd å sjekke ut!
klem tonje

Carla 30/10/2002
2002-10-30MEANT TO BE

I bought Jennie Lofgren's album during my trip to Sweden!!
It's a masterpiece to be a debut album!!!:))
My fave songs are:
BELIEVER
SLEEP
HOME
MEANT TO BE
But "SOMEWHERE" lyrics have a special meaning to me and this talented girl knows it!!!
I'm waiting for her second album..

Anna Therese Winther
2003-06-18Sukk..

Jeg lurer på en ting.
Hvorfor kan ikke Tori bare holde seg til pianoet og synge med den fine stemmen sin, uten absolutt å måtte messe så jævlig med det.
Jeg synes at Tori`s beste album hører fortiden til, med varierte, til tider sære men også vakre og virkelig bra låter.
Både låtmaterialet i Strange little girls og Scarlet`s walk blir for eksperimentelt for mine trofast Tori-lyttende ører.
Sistnevnte har dog noen sanger av "den gode gamle sorten", men var likevel generelt sett skuffende.
De aller beste låtene, mener jeg, er faktisk for en stor del relativt ukjente låter. Ellers er f.eks. Little Earthquakes og Choirgirl hotel sterke album.
-Anna-

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo