cover

Dosh

Dosh

CD (2003) - Anticon / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop / Rock

Stiler:
Post-rock / Eksperimentell elektronika / Lo-fi / Alternativ / Instrumental / Downbeat

Spor:
Water Turn Off Notice
You Can't Make Me Cry
Song for Zelbert Moore
DJ DJ
India India
My Favorite Color's Red
My Girl's Ex-Car
Chuck, Jane
Steve the Cat
If I Could Sing
Party Tractor
Forgot Myself

Referanser:
Tortoise
Jonathan (Yoni) Wolf
Odd Nosdam
Fog

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


En dæsj dosh

En tapetsert vegg av mennesker, lyder, bevegelser og språk. Dosh åpner kjellerdøra på gløtt.

Det skjer mye på Oakland-etiketten Anticon for tiden, de er uforutsigbare og spennende, politisk bevisste og engasjerende (og ujevne, det må nevnes), noe som gjør at jeg minnes hine dager da Alternative Tentacles og SST var hete navn innen vestkystens undergrunnsscene. Uten musikalske paralleller forøvrig, for i takt med tiden har Anticon gjort seg mest bemerket for å huse glimrende hip-hop/rap artister som Sole og Sage Francis enn alternative punkband. Men gløden er der, og de er heller ikke redde for å knytte til seg også andre former for moderne musikk. Og det er bort fra gata og ned i kjellermørket vi må bevege oss for å finne Dosh.

Trommis og keyboardist Martin Dosh vil for enkelte være kjent fra samarbeid med artister som Fog (aka Andrew Broder som også er meget sentral her), Lateduster og Iffy. På sitt debutalbum, som opprinnelig ble utgitt på Dinkytown i 2002, trekker Dosh veksler på en stil som vil være lett å svelge og takknemmelig å nyte både for venner av Ninja Tune, Thrill Jockey og Constellation - og selvsagt for alle som er åpne nok til å henge med på Anticons mange krumspring. I likhet med labelpartner why? er heller ikke Dosh ren hip-hop, han låner fritt det som måtte passe ham, en dæsj post-rock her, en dose lo-fi der, en dråpe elektronica og dessuten jazza stemninger (som i pianobaserte If I Could Sing og åpningssporet Water Turn Off Notice). Det har blitt et vellykket og eklektisk solostunt, med 15 gjester i sentrale roller. Se på bakgrunnen til enkelte, så skjønner man at Dosh ikke kan plasseres i en bestemt musikalsk bås: Darren Jackson (Kid Dakota) og fiolinist Jesse Greene (The Jayhawks, Viovoom), nevnte Andrew Broder og Jeremy Ylvisaker fra Fog, Kasi Engler (Kasio) og trommis JT Bates (Jazz Implosion) er noen av de som preger denne Minneapolis-baserte platen.

Dette har blitt et heldig møte mellom varme, organiske instrumenter og alskens pussige programmerte lyder, både struktur og frihet, der artistene spiller med eller mot trommemaskiner og samples, slagverk, klokkespill og ulike former for rustne og rare keyboards. Det blir både kling og klang, melodiøs betagende post-rock og mer urolige ambiente abstraksjoner om hverandre, og egentlig ikke så ulikt det Do Make Say Think, Tortoise, why?, Mogwai eller våre egne Salvatore kan finne på å koke sammen. Dosh eksploderer verken i voldsomme utbrudd eller svever inn i stjernehimmelen, men kontrollerer det hele med tilbakelente beats og skrudde, hjemmelagde lyder som skaper en uanstrengt flyt på spor som Song For Zelbert Moore og India India. Han skaper sin egen blanding av groovy hip-hop rytmer og kreativ kjellergalskap som ligger så langt fra det strømlinjeformede og masseproduserte at det fortjener å heies frem.

Når jeg likevel finner enkelte innvendinger mot denne platen, så går det mest på surmuling og småplukk, som at det vi hører egentlig ikke virker så nyskapende og spennende, eller at relevante sammenligninger som TNT (Tortoise) eller oaklandazulasylum (why?) nok er å foretrekke. Selv om Dosh ikke driver med regelrett nybrottsarbeid på sin debutplate så har han skapt en behagelig lytteropplevelse som varer snaue 50 minutter. Etterpå føler jeg verken særlig glede, sorg eller smerte, men ser et flyktig øyeblikk mitt eget ansikt blant de 120 ulike portrettene som kler omslaget.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Norfolk & Western - Dusk in Cold Parlours

(FILMguerrero / Hush)

Norfolk & Westerns fjerde plate er amerikansk melankoli på sitt beste.

Flere:

Saint Etienne - Smash The System - Singles And More
Pink Mountaintops - Outside Love