cover

25 On

The Rainmakers

CD (2011) - Big Dipper / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heartland rock

Spor:
Given Time
Vermillion
My Own Bed
Missouri Girl
Half A Horse A Piece
These Hills
Kansas City Times
Baby Grand
Like Dogs
Turpentine
Last Song Of The Evening

Referanser:
John Mellencamp
Havalinas
Dan Baird
Creedence Clearwater Revival
Webb Wilder

Vis flere data

Se også:
Tornado - The Rainmakers (1987)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Fortsatt solid

The Rainmakers er tilbake, 25 år etter debuten, og det er ingen grunn til at de ikke fortsatt skal glede alle venner av ekte amerikansk rock.

Alle musikkelskere har vel et band, et album eller en konsert de kan peke på å si at det var her det virkelig begynte. For min del var dette bandet The Rainmakers, den selvtitulerte debuten, og konserten med samme band på Rockefeller i 1987. Jeg kan huske det som i går at jeg og min kompis Helge reiste inn til storbyen, 16 år gamle, kom oss inn på Rockefeller, satte oss oppe på galleriet, bestilte øl og ble vitner til et fyrverkeri av en konsert med disse karene fra Kansas City. Siden da har mitt forhold til bandet vært varmt og livslangt.

Forholdet har ikke alltid vært ekstatisk, for bandet nådde vel aldri helt høyden på førstealbumet noen gang igjen, til tross for mange fine øyeblikk på både Tornado og Good News & Bad News, og et par på Flirting With The Universe. Så det er jo med en viss spenning en lytter på 25 On, for lite er mer nedtur enn gamle helter som totalt svikter i et forsøk på å melke sitt trofaste norske publikum. Dette er heldigvis ikke tilfelle på denne plata, for dette er om ikke annet hederlig og tidvis veldig moro.

Magien i dette bandet dreide seg alltid om kombinasjonen av bandleder Bob Walkenhorts låter og karakteristiske rocknroll-stemme og et fjellstøtt komp med mye frekt gitarspill. Og slik er det vel enda. Det kanskje mest positive med dette albumet er at Walkenhorst ikke har mistet noe av kraften i stemmen, noe han også beviste på konserten jeg nylig så med dem. Så da er det låtene det står på, og 25 On har både gull og gråstein. Jeg synes det begynner meget lovende med Given Time, en slepen midtempo rocker med doble gitater, tøff koring og fengende refreng. Produksjonen er også autentisk og rå.

Vermillion er litt i samme gate, og det er pokker så moro å høre Walkenhorst snerre ut sine snurrige tekster. My Own Bed er en helt OK ballade med piano, men ikke noe å feste seg ved. Deretter kommer platas høydepunkt, den rufsete og herlige rockeren Missouri Girl om Walkenhorsts kone. Dette er bandet helt på høyde med gamle dager, og den funka som pokker live også. Her snakker vi om en fremtidig gjenganger i live-reportoaret. Half A Horse A Piece har snedig tekst, men blir for introvert for meg. These Hills er igjen helt OK, men det mangler snert.

Kansas City Times er mer moro på lokalet, og beviser at bandet i dag har mest å fare med på raske rockere (at låten ligner veldig på Springsteens Open All Night får så være). Baby Grand er en heller daff affære, men Like Dogs er en liten godbit med mange av de samme ingrediensene som Long Gone Long fra førstealbumet. Turpentine er mer ukonvensjonell med sin gospel-feel, men det er til gjengjeld platas kanskje tredje høydepunkt etter Given Time og Missouri Girl. Live fremførte bandet denne acapella med Walkenhorst som sørstatsbaptist og forsanger og bandet som korister, og det var enda tøffere enn her.

Last Song Of The Evening er en melankolsk avslutning på albumet med flott tekst om livets viderverdigheter og hvordan det gjerne ender bra til slutt. Men bare for å bevise at Rainmakers fortsatt er et rockeband så drar de til med Go Down Swinging, som viser bandet i festhumør og med en fandenivoldsk innstilling til livet og det å være en aldrende gjeng på turne for å spre rockens budskap.

Så min dom må være at møtet med 25 On har vært moro og at The Rainmakers fortsatt har all grunn til å bære rockefanen høyt. Denne plata er ujevn og ikke i nærheten av magien fra svunnen tid, men det er nok snadder her til å glede både gamle fans og folk som liker real rock i gata til folk som John Mellencamp og Webb Wilder. At bandet fortsatt leverer live er kanskje enda viktigere, for det er nok fortsatt de gamle låtene som drar lasset på scenen, men det er fullt mulig å spe på med det beste fra 25 On.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Safariari - Zebra Knights

(Trust Me)

Safariari fra Fredrikstad legger inn en rejäl rökare i kryssen på overtid.

Flere:

Sade - Lovers Live
Green Day - American Idiot