cover

Eighteen Hours Of Static

Big Ups

CD (2014) - Dead Labour

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Hardcore / Post-punk

Spor:
Body Parts
Goes Black
Justice
Grin
Wool
TMI
Little Kid
Atheist Self-Help
Disposer
Fresh Meat
Fine Line

Referanser:
Pixies
Big Black
Jesus Lizard
Fugazi
Nirvana
Beastie Boys
Pissed Jeans

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Inn i desperasjonen

Eit debutalbum spekka av uro og intens energi.

Det er ikkje noko å seie på intensiteten og desperasjonen til Joe Galarraga, når han formidlar det han har sett seg føre å formidle. Det kjem seg kanskje av at han formidlar eit ganske så dystert og destruktivt syn på både dei indre og dei ytre tilstandar. "Everybody's says it's getting better all the time, but it's Bad" får han seg til å skrike ut i ein låt. Han spreier linjer av om lag same slaget utover samfulle 11 spor på denne plata. Som ikkje er atten timar med statisk tilstand, men eit høgst bevegelig adrenalindrive åtak unnagjort på under halvtimen.

Det heile er sett i scene av fire unge menn som held til i Brooklyn. Av ein eller annan grunn har dei funne det formålstenlig å kalle bandet sitt for noko såpass ubrukelig som Big Ups, men der stoppar for så vidt det ubrukelige med kvartetten. Av sannsynlegvis heilt andre grunnar har dei ei sonisk åtferd det smakar klassisk gitarbasert amerikansk undergrunn av. Slik den fortona seg utover 80-talet og inn i 90-åra, frå band med eit visst raseri rennande gjennom systemet.

Så her burde eg då kanskje ta ei grundig drøfting av kor originalt dette eigentlig er? Vel, nei eg trur ikkje det gitt. Musikk blir skapt av musikk var det vel ein som sa ein gong. Big Ups sitt prosjekt er som de forstår ikkje noko unntak i så måte. Dei forsyner seg glupsk blant saker dei har høyrt. Men, endar i grunn opp med noko som er deira eige.

Big Ups sitt særpreg handlar om dynamikken mellom å halde att, avvente, snakke lågmælt, kontra det heilt motsatte, det stormfulle angrepet, primalskriket. Med ein sentralt plassert songar som vel så mykje resiterer, snakkar rytmisk, og gaular, som han regelrett syng. I denne strukturen skaper bandet ein energi som evnar å halde lyttaren på tå hev, og vel så det. I alle fall denne lyttaren.

Dei 11 songane er alle i hop bygd over den same stille/høgt-lesten. Når det er sagt, dei er forskjellige også, songane. Absolutt. Her er låtar som beveger seg inn i noko seigt tungt manande (Body Parts) nesten stonerrock-aktig (TMI), her er den gradvis byggande (og tilslutt hundre prosent eksplosive) Wool, og her er låtar med eit meir bistert og kantete postpunk-slekta preg (Grin, Disposer). Nokså gjennomgåande er det at bassgitaren har ei framtredande og brutalfunky rolle.

Av og til oppfører Joe Galarraga seg som om han heiter Black Francis. Når han dukkar ut av det manande innleiingspartiet i Body Parts, og vræler "with eyes and ears we can see in here". Eller når han syng om ein mann og ein svolten hund i Fresh Meat. Han er heller ikkje evig langt unna i songar eg ikkje umiddelbart vil hevde han oppfører seg som Black Francis i. Songar der han altså gjer inntrykk av å ha eit nokså illusjonslaust og svartlagt syn på tilværet. "What happens when it all goes black and I'm lying there dying there trying to think back" spør han seg i eit av albumets sterkaste spor, Goes Black. "No one's gonna save you, you gotta save yourself" hevdar han i den gudlause Atheist Self-Help. Medan forbrukarsamfunnet får sin krakilske dom i Disposer. Alt er bruk og kast, til og med livet sjølv, slik songaren ser det i alle fall, men han vil ha seg fråbedt å vere noko søppelkvern.

Låtlengda er pluss/minus to minutt. Berre ein låt dreg det litt lenger. Til fire og eit halvt minutt. Wool. I si gradvise oppbygging mot sitt sjølvlysande klimaks behandlar den først og fremst temaet å bry seg eller ikkje bry seg. "I don't mind" blir gjentatt hyppig undervegs, men i klimaksets gjentakande mantra, "I think I pulled the wool over my own eyes", ligg det nok også ei erkjenning av at kanskje det var eit og anna ein burde ha brydd seg om likevel.

Eighteen Hours of Static gjer kanskje ikkje underverker, men det har definitivt sin verknad.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo