cover

Grønnare Gras

Tønes

CD (2004) - Farmen

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Country

Stiler:
Folk / Blues / Singer/songwriter

Spor:
Stille på fjellet
Museliv
Knest i frontrudo
Ein kar i frå Søgne
Mye for mye
Det kan ikkje væra helsikt
Kveldspådda
Sabotasje
Oppå dyno
Te blodsmagen kjeme
Mi værste sia
Grønnare gras

Referanser:
Bob Dylan
Will Oldham
Neil Young

Vis flere data

Se også:
Sån Av Salve - Tønes (2012)
Vindbrest - Tønes (2015)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sokndal er en rar plass

Det er bare vrangpinner som ikke liker Tønes.

Du har kanskje ikke hørt om Tønes?

Da skal du vite at han egentlig heter Frank Tønnesen, kommer fra Sokndal i Rogaland og er en av landets beste låtskrivere. Ja, som tekstforfatter vil jeg faktisk påstå at han er i en egen klasse, og det på flere måter.

Sokndal er en rar plass.

Både menneskene og dialekten er noe helt for seg selv. I Sokndal døper de gjerne ungene sine Bob Johnny, Brian Kjell eller lignende. Jentene har gjerne lyst til å bli snekkere, mens gamle folk svarer "jeeu ja" samme hva de blir spurt om. I Sokndal er de glad i bokstaven "o". De sier solo i stedet for sola, de sier gado i stedet for gata, de sier kuo i stedet for kua. Sokndal er et av de rareste, men fineste stedene jeg vet om.

Her er altså Tønes fra.

Frank Tønnesen er så stor fan av Will Oldham at han for et par år siden reiste til Irland for å høre Bonnie "Prince" Billy. Jeg har selv truffet ham på flere konserter med Bob Dylan, og en stund gikk han ofte i t-skjorte med "Neil Young" på brystet. I fjor høst hadde han med seg Neman fra Herman Düne som trommeslager.

Tidligere spilte han i punkbandet Røde Knær (som seinere skiftet navn til Jolly Band) og skrangleorkesterne Trilling Steins og Skjelve Kommode. Den første soloplata kom i 1996, het "Rett te håves" og ble en slags lokal lo-fi-klassiker. Puls Furore utropte sangen "Sei" til en "genistrek". Oppfølgeren "Gobai" fra 1998 fikk Fredrik Wandrup i Dagbladet til å trille en femmer og sammenligne Tønes med Elvis Costello. Singelen "Bonde" ble nesten plagsomt populær på Jæren og andre steder de driver gård, mens "Bare gå du i den gebursdagen" var en innsiktsfull hyllest til alle som heller vil se tippekampen enn gå i selskap en lørdag ettermiddag.

For ei stund tilbake, jeg tror faktisk det var i fjor, sendte jeg Tønes en spesialbrent samling med Jonathan Richman, som er kjent for sine sanger om insekter, dinosaurer, småfly og iskrembiler. Jeg tenkte at sokndølen fortjente å treffe den ukjente onkelen i Amerika etter så mange år. Sangen Tønes likte best, i hvert fall til å begynne med, var "Since she started to ride" fra "Jonathan goes country". Jeg har alltid ment at han burde ha oversatt teksten og kalt sangen "Si hu begynde å ri".

Men det er sikkert bare meg.

For egentlig er det vel ingen grunn til at Tønes skal begynne å oversette andre artister sine sanger. Linjer som "Parabol e fine greie, hvis du he ei kåna du e leie" har for lengst blitt en del av dagligspråket på våre kanter av landet. Frank Tønnesen er på mange måter den dyktigste sosiologen i musikken. Han ser ting vi andre tar for gitt, setter dem inn i nye sammenhenger og får oss til å nikke gjenkjennende, le hysterisk eller riste på hodet.

Folk er rare.

Hvis du tror at dialekten hans kan være litt vanskelig å forstå, har du muligens rett i det. Men det er ingen som holder det imot bob hund eller Odd Nordstoga. Dessuten finner du en egen dialektguide på Tønes sine hjemmesider.

Så det så.

Du har rett og slett ingen gode grunner til å ikke sjekke ut Tønes. Aller helst bør du prøve å få med deg en konsert. Når han spiller live, står han mye på ett bein og synger, nesten som en tynn, rar fugl. Jeg tror ikke at så mange glemmer sin første Tønes-konsert.

"Grønnare gras" er ikke den beste plata til sokndølen.

Den tittelen tilhører nok fortsatt "Det så e inne i krabben" fra 2000. Men jeg tror Frank Tønnesen har rett når han påstår at "Grønnare gras" er hans jevneste og mest helhetlige album.

Det er ikke noe så merkelig perfekt her som "Venterom". Det er ikke noe så sørgelig som "Te kniss i drid", kanskje den mest deprimerte, men samtidig morsomste "bluesen" som noen gang er skrevet på norsk. Det er ikke noe like tøft som "Sko ikkje sagt någe hvis det va drid", "Storbyen lokka" eller "Bare gå du i den gebursdagen". Det er ikke noe fullt så romantisk som "Sei" eller "Jento mi". Det er ikke noe like så rørende som "Sangen te deg", en av de fineste og enkleste kjærlighetssangene jeg vet om, skrevet i bare underbuksa, med gitaren på magen.

Men det er mye annet rart og fint og morsomt.

Den nye plata til Tønes begynner på stilig western-vis, med "Stille på fjellet". Gaute Tengesdal på kontrabass og Øystein Holmen på tangenter er trofaste ledsagere, men også Tim Scott McConnell og Kjell Gudmestad er med på turen denne gang, henholdsvis med banjo og steel-gitar i sekken. Tønes dytter en stein ned en skråning, mens bassen dirrer og munnspillet synger.

"Stille på fjellet" går over i "Museliv", der roen og freden blir brutt av noe som kan minne om et heavy-riff, spilt på akustisk gitar. "Knest i frontrudo" handler om å kjøre på ei måke ved daggry. Livefavoritten "Det kan ikkje væra helsikt" er noe av det festligste Tønes har skrevet, et ikke direkte smakfullt oppgjør med diverse "ekkelt graps i frå udlandet". "Kveldspådda" er vakker skranglecountry fra veikanten, med artisten selv på munnspill. "Te blodsmagen kjeme" begynner som orkestrert Eidsvåg, men går etter hvert over i noe helt annet - og mer interessant.

På "Sabotasje" prøver Tønes seg igjen på "minimalistisk tekno", slik han gjorde på "Fy så fort tio gjenge" på "Sju"-singelen fra i fjor. Operasjonen er svært vellykket. Aller finest er likevel tittelkuttet, en fortelling om oppbrudd og viktige valg, om å klippe snora og ta en annen vei. Den hadde definitivt gått inn på min personlige samling med "Di beste te Tønes", ved sida av sanger som "Maleri" og "Ikkje rør reiret!". Dessuten minner den meg om hvorfor jeg hadde valgt de alvorlige sangene hans framfor de morsomme hvilken dag som helst.

Det er bare vrangpinner som ikke liker Tønes.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo