cover

I'll Sleep When You're Dead

El-P

CD (2007) - Definitive Jux / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / Rap

Spor:
Tasmanian Pain Coaster
Smithereens (Stop Cryin')
Up All Night
EMG
Drive
Dear Sirs
Run the Numbers
Habeas Corpses (Draconian Love)
The Overly Dramatic Truth
Flyentology
No Kings
The League of Extraordinary Nobodies
Poisenville Kids No Wins/ Reprise (This must be our time)

Referanser:
Company Flow
Aesop Rock
Nine Inch Nails
MF Doom
King Geedorah

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Fire Walk With Me

Fem år etter debuten kommer den egentlige oppfølgeren - svært etterlengtet.

Det har snart gått fem år siden Fantastic Damage, en av 2002s fineste skiver, ble sluppet. Dette er oppfølgeren til denne, selv om han har gitt ut flere skiver siden den tid. EL-P ga ut High Water sammen med jazzpianisten Matthew Shipp, og samleren Collecting the Kid i 2004. Mixtapen Weareallgoingtoburninhell bør også nevnes i denne sammenheng. Det er likevel ikke før nå EL-P tar oss med tilbake til landskapet som ble oppdaget av Company Flow og senere utforsket av EL Producto himself.

Lydbildet er like dystert som forventet. Stemningen er til tider så klaustrofobisk at det ikke står tilbake for hvilken som helst scene i Blade Runner. Eller King Geedorahs Take Me To Your Leader for den saks skyld. EL-P mener at Fantastic Damage var hans paranoide album, mens I'll Sleep When You're Dead er hans posttraumatisk stressyndrom - album. Det er er ikke en dum beskrivelse i det hele tatt. Han har også uttalt at skiva høres ut som en psykedelisk BDP-skive, og som om Scott LaRock og Ced Gee tok syre. Han har nok rett i at dette er mer far out enn både BDP og Ultramagnetic MCs tilsammen.

Fell asleep late, neon buzz
PTS stress, we do drugs
City air strange, sticky lungs
Mayor Doomburg gives no funds
-Smithereens (Stop Cryin')

Hele skiva er gjennomsyret av vonde opplevelser. Spesielt Haebas Corpses (Draconian Love) er marerittet her. Historien om fangevokteren Lee, i en apokalyptisk fremtid, som er tiltrukket av en fange. Ikke pent, men absolutt uhyggelig. Den mest nærliggende referansen her er Company Flows Last Good Sleep.

Det er svært mange involverte på denne skiva. Den nærmest flommer over av artister som har gitt sine bidrag. Disse er stort sett begrenset til mindre vokalbidrag, men enkelte artister er med i en litt større grad. Spesielt Trent Reznor på Flyentology og gutta fra Mars Volta på Tasmanian Pain Coaster. Det er interessant å høre hvordan den store mengden av gjester gjør lydbildet mer komplekst, uten å høres ut som et sprikende kollektiv. Det er muligens den store andelen av Def Jukies som gjør at det høres konformt ut, selv med så mange bidrag.

Det er i det hele en svært kompakt skive. Beatsa er tonet ned en del fra Fantastic Dam-age, og vokalen er brakt frem i lydbildet. Beatsa er også blitt mye mer kompakte siden forrige gang, og det høres til tider ut som en hip hop - versjon av shoegaze: Svevende, drivende og litt støyende. Sjekk ut Smithereens (Stop Cryin') i denne sammenheng.

Selv om vokalen er bragt frem, er det ikke dermed sagt at den er så veldig tilgjengelig av den grunn. Tekstene består fortsatt nærmest av litterære fragmenter, og EL-Ps massive levering av versene er heseblesende. Det kan fort ta litt tid før hva man får med seg hva han sier, og desto lenger tid før man forstår hva det er. Men hva gjør vel egentlig det? Det er bare å snurre igjen.

Slik jeg ser det er det ett stort problem med denne skiva. Og det er at den er en nøtt å knekke. Den er rett og slett så kompleks at det er ikke gjort i en håndvending å forstå den. Det virker som en typisk modningsskive, men likevel ikke så vanskelig at man ikke har noe utbytte av den før etter en modningsprosess.

Jeg brukte noen år på å ta Company Flows debut Funcrusher Plus inn over meg, og jeg forventer at dette kan skje her også. Anmeldelsen må dermed ses i dette lys, men det er forsøkt å gi et nøytralt bilde av hvordan den oppleves på dette tidspunkt.

Nå kan man se hvorfor 2007 ikke blir som "2007".

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

The Low Frequency in Stereo - Futuro
Wilco - Yankee Hotel Foxtrot