cover

Harbostatic

Kristian Harborg 4

CD (2005) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Post-bop / Funk

Spor:
Reverend Goose
I Knew it All Along
Subterraneans
Uncle Harbo
The Sole of Jonas Kullhamar
One Less Car on the Road
All Liquored Up

Referanser:
John Coltrane
Horace Silver
Art Blakey

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Harbo!

Verdens kuleste tjukkas leverer en sinnsyk jazz-debut.

Oslo, en gang i vår: En pakke dumper ned i postkassen min. Avsender er Carl Kristian Johansen, groove-redaktør. Jeg åpner. På coveret ser jeg en noe tykkfallen mann som sitter på en liten sykkel. Jeg setter CDen på, og venter.

De første tonene: Funky piano, tenorsax. Jeg forstår: Jazz. Og, må jeg innrømme, jeg blir litt trøtt - mer jazz nå? For av en eller annen grunn holdt jeg på å bli lei av jazz - jeg syntes det var slitsomt, teknisk showoff, til tider lite sjel og følelse. Men jeg lar platen rulle, og blir langsomt mer positiv. "Men dette var da ikke så ille? Dette er da rett og slett fengende!"

Det var starten. Siden da, i mange måneder, har platen Harbostatic, komponert og spilt av den svenske saksofonisten og jazzdebutanten Kristian Harborg, fungert som et kontinuerlig soundtrack hjemme hos meg. Jeg likte platen første gangen jeg hørte den. Jeg likte den også andre gangen. Og jeg liker den nå.

Hvorfor? Selvfølgelig er det vanskelig å si eksakt med musikk. Jazzen Harborg spiller er forholdsvis konservativ. "Fjellstø" er kanskje et beskrivende ord, men ikke som i "fjelljazz" (les: nordisk, drømmende og melankolsk jazz) - nei, Harbo skiller klassisk, amerikansk-inspirert jazz i stil med Horace Silver, Art Blakey & The Jazz Messengers - til og med tidlig John Coltrane. Rytmen er funky og drivende, taktfast og fengende. Kompet freaker ikke ut, men er der og skaper spenning og fylde, og soloene glir aldri ut i det atonale og skrikende. Som dere forstår så finner ikke Harbo opp jazzen på nytt.

Hva er det da som gjør dette så bra?

Mye handler om Harborg selv, og hans veldige tilstedeværelse gjennom platen. Han spiller med stor selvsikkerhet til jazzdebutant å være. Tonen er fyldig og rik, og han pøser på, med trygghet og stødighet, og det virker som om han alltid vet hvor han vil. Det er som om sangene og tonene ER der ute og bare venter på at Harborg skal finne frem til dem. Og så – BANG! – der har Harborg naglet den tonen, og den neste, og den neste, og resultatet blir så inni hampen fengende.

Mens jeg skriver dette har jeg på den første låten, Reverend Goose. Den åpner med en lang solo av Harborg, i møte med et sløyt, nedtonet komp. Og jeg lytter, og lytter, og merker at Harborgs solo ikke slipper meg. Den er hele tiden underveis, det er ikke fyllstoff, det er hele tiden melodi. Så jeg hører og hører. Neste låt: I Knew It All Along. Nå er det vakkert, melodien Harbo leker frem er vár og åpen, uten å bli kjedelig. Og så kommer låt nr 3, den Coltrane-aktige Subterraneans. Nå tar det av: Harborgs sax skriker, bandet pøser på i fengende totakt. Og nå klarer jeg ikke lenger stå stille: Musikken river i meg, jeg må opp av stolen, helt til sangen tar slutt...

Deretter fortsetter det i høyt tempo. Det er som om Harborgs musikk er en lang rekke hurra-rop. Soloene søker ikke mot det dystre eller det disharmoniske (selv om disharmonier også finnes) eller det ukjente. Tvert i mot opplever jeg at flere av kuttene nærmest jubler - det svinger, dunker og freser, og det er gøy, gøy, gøy. Bandet spiller fengende og melodisk rytmisk jazz, og Harborg feirer svingende på toppen. Jeg elsker det.

Så selv om dette er til dels er tradisjonelt, og ikke finner opp jazzen på nytt, så er det bare så innmari tøft. Harborgs tone, det funky kompet og responsen fra publikum - platen ble tatt opp live - gjør at dette for meg har blitt en stor opplevelse. Den skandinaviske jazz-scenen er blitt beriket med et nytt talent.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Harmonica Sam - Rocker No.1

(Enviken)

Denne utgivelsen er i all enkelhet fullkommen. Disse unge karene har skapt ei plate som kunne vært solgt i stedet for Viagra på apoteket.

Flere:

Cornelius - Point
Kollwitz - Like Iron I Rust