cover

Dog in the Sand

Frank Black and The Catholics

CD (2001) - Cooking Vinyl / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Folkrock / Voksenrock / Countryrock

Spor:
Blast Off
I've Seen Your Picture
St. Francis Dam Disaster
Robert Onion
Stupid Me
Bullet
The Swimmer
Hermaphroditos
I'll Be Blue
Llano del rio
If It Takes All Night
Dog In The Sand

Referanser:
Pixies
Lambchop
Bob Dylan
The Rolling Stones

Vis flere data

Se også:
Devil's Workshop - Frank Black and The Catholics (2002)
Black Letter Days - Frank Black and The Catholics (2002)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Menneskelig gud

Frank Blacks virke med The Catholics kan dessverre ikke måle seg med tiden hans som Pixies-vokalist, men det er kanskje litt mye å forvente.

Charles Thompson var guden Black Francis i The Pixies, som holdt det gående fra 1986 og fram til 1993. Jeg digger Frank Black for Pixiesdagene. De fleste musikkinteresserte som hørte undergrunnsbandets låter stilte seg i rekken av fans som har vokst seg større og større, selv etter at bandet tok kvelden. Here Comes Your Man er en klassiker, men omtrent alt Pixies tok i ble til gull. Til og med B-sidene var store indierock-låter. Men siden Pixies ble oppløst etter Trompe Le Monde har ikke alt Frank Black gjort skint fullt så sterkt som før. Han har gjort gode ting alene og gjør gode ting med The Catholics, bevares, men det kan ikke måle seg med The Pixies. Derfor er det kanskje litt lumpent av meg å trekke fram Pixies-dagene nå.

Dog In The Sand er Frank Blacks tredje fullengder med katolikkene. Skal jeg beskrive den kort blir det Pixies møter Dylan. Bare streitere. Altså voksen indie-vise-folk-rock bygd på minst en pall med gitarer. Og en dæsj country. Skiva funker greit ved første lytt, den. Franck Black har gode tekster og fine melodier, som på lekre og fengende St. Francis Dam Disaster. Luften i sangene er noe av det som fungerer best. Den lar låtene bygge seg opp bra, slik som i Robert Onion, en låt som eskalerer med tøffe, rufsete gitarriff, og som videre bringer minner tilbake til The Pixies. Kanskje ikke så rart siden Pixies-gitarist Joey Santiago trakterer en av fire gitarer her, noe han også gjør på åpningssporet Blast Off. Det er et flott driv i flere av låtene, og det er disse som fungerer best, som på skivas siste høydepunkt - artige og lekende Bullet. Frank Black kan fortsatt det å lage låter med høyst personlige tekster. Kjærlighetsorg og anger skinner klart fram i låta Stupid Me: "Stupid me I deserve it, now I'm standing here alone... She'll find true love. Oh, why did I send her away?" Dog In The Sand avsluttes greit med det Lambchop-aktige tittelsporet.

Stemmen er fortsatt karakteristisk og god, men dessverre vanvittig mye mindre utagerende enn det den var i The Pixies; skrikene er borte (mannen har jo også blitt eldre). Som dere skjønner liker jeg Frank Black best når det er rotete og støyende. Her er lydbildet imidlertid mer i gata klassisk rock. Jeg merker at jeg innimellom nesten begynner å kjede meg, og det har nok en sammenheng med det at en del av låtene har noe kort holdbarhet. Uansett. Dette er så absolutt godkjent, til tross for at skiva er litt ujevn. Jeg havner til slutt på en firer. Og, som Frank Black sang i sine Pixiesdager: God is seven. Fortsatt.

Forresten: For tiden planlegges det en Pixies-musical i New York. Handlingen skal ta for seg Frank Blacks liv, og stykket skal inneholde en rekke slagere. Det kontroversielle stuntet har fått navnet Teenager Of The Year. Produsent er Josh Frank, som bruker Abba-musicalen som modell. Så vet dere det.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo