cover

The Back Room

Editors

CD (2005) - Kitchenware

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
New Wave / Post-punk

Spor:
Lights
Munich
Blood
Fall
All sparks
Camera
Fingers in the factories
Bullets
Someone says
Open your arms
Distance

Referanser:
Franz Ferdinand
British Sea Power
Interpol
Gang of Four
Joy Division
Echo & the Bunnymen
Bloc Party
The Killers

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Åpenlyst tyveri

Ikke viktig, ikke holdbar, ikke originalt, ikke spennende.

Man vet liksom på forhånd hvordan et band som kaller seg Editors låter.

Du har allerede et bilde i hodet ditt, du også, det er jeg sikker på. Forutinntatt som jeg ofte er når det gjelder musikk, bestemte jeg meg tidlig for å ikke like dette bandet. Men så er det noe med det at man i lystig lag gjerne vil vite hva man snakker om og. Følgelig ga jeg "The Back Room" et forsøk, men endte med å legge bort plata etter halvannen runde og konstaterte gledelig bombastisk "kjedelig!"

Så, et par uker senere, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, havnet den i spilleren igjen. Og da skjedde det noe.

Editors er en britisk kvartett med base i Birmingham, og de har spilt sammen siden 2003. The Back Room er guttenes debutalbum, og er produsert av Jim Abiss - hvis klør tidligere har vært borti ting som Placebo, Kasabian og DJ Shadow. Inspirasjonskildene er tydelige. Her har vi å gjøre med nok et band som har hørt sykelig mye på Joy Division og Echo & The Bunnymen. Og Interpol. Den litt dystre og plagede vokalen til Tom Smith er 90 prosent av tiden som snytt ut av nesa på Paul Banks (som på sin side igjen er 80 prosent Ian Curtis). Resten av tiden høres han ut som en ung, forkjølet Sivert Høyem. Bare litt mindre markant, litt mindre utviklet - eller litt dårligere om du vil. Noen låter har et dansbart driv à la Gang of Four og fra nåtiden, Bloc Party og The Killers - men vi snakker fremdeles først og fremst Interpol.

Åpningstrioen er slettes ikke verst. Jeg vil allerede nå utrope spor nummer tre, "Blood", til platens beste. De to påfølgende låtene er derimot temmelig intetsigende. Og så kommer den, "Camera", en låt som er Interpol opp av dage. De første førti sekundene er så påfallende likt tilsvarende på "Leif Erikson" at det bør utdeles medalje, selv om jeg foreløpig er litt usikker på hvilket av bandene den skulle tilfalle. Trommene på "Fingers in the factories" er rene "Take on me". Men så slutter jeg å interessere meg videre for hva disse redaktørene måtte ha å fortelle meg, det synes nemlig å ikke være noe. I "Bullets" kan det virke som de er på vei mot et slags særpreg, men låta er rett og slett ikke bra nok til at det faller på plass. Så er vi tilbake på det som høres ut som forkastede Interpol-demoer igjen i et par-tre låter og vips! er plata slutt.

Dette er ikke en viktig utgivelse, den føles ikke spesielt holdbar, det er ikke spor av stor lyrikk, det er ikke originalt eller det aller minste spennende - i hvertfall ikke for oss som bruker mye tid på musikk og liker å grave. Men la oss ikke henge oss opp i slike ting, for det fine er at denne platen ser ut til å få såpass mye oppmerksomhet blant folk flest, at noen av de som faller for det kanskje sjekker ut tidligere nevnte inspirasjonskilder. Det kan tross alt aldri bli solgt for mange eksemplarer av "Closer" eller "Ocean rain" her i verden.

Jeg er egentlig mest irritert på Editors fordi de stjeler så åpenlyst. Men så er det her og der så fordømt fengende at man på et eller annet tidspunkt bare må åt skogen med prinsipper og kredibilitet (om man skulle være så heldig å ha noe slikt) og rett og slett overgi seg. Dog bare innimellom, altså.

Dette holder såvidt, men jeg er ikke sikker på at jeg vil gi Editors selv æren for det. De bør i allefall ikke slippe unna med det flere ganger.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 4/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


St. Vincent - Actor

(4AD)

Det er ingen selvfølge at artister kommer så komplett utstyrt som dette, selv blant de beste utgivelser er Actor for en perle å regne.

Flere:

Mats Eilertsen - Flux
Nuno Canavarro - Plux Quba