cover

Trip The Light Fantastic

Sophie Ellis-Bextor

CD (2007) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektropop / Disco / House

Spor:
Catch You
Me And My Imagination
Today The Sun's On Us
New York City Lights
If I Can't Dance
The Distance Between Us
If You Go
Only One
Love Is Here
New Flame
China Heart
What Have We Started?

Referanser:
Madonna
Kylie Minogue
Bertine Zetlitz

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Sommeren med Sophie

Melodiøs teft og lekende arrangmenter gjør at musikken vi husker Sophie for ikke har forsvunnet helt likevel.

En blanding av dovenskap og tilfeldigheter, erstattet med egen fri vilje, skulle føre til at Sophie Ellis-Bextor stod for mye av sommermusikken i år.

Jeg hadde jo for så vidt lovet å komme med noen ord om dette albumet. Og ettersom jeg måtte bruke bilen flittig denne sommeren, la jeg Sophies siste plate der. Men det skulle ta lang tid før jeg i det hele tatt orket å sette den i spilleren. Hadde det ikke vært for at bilradioen var så elendig og fordi jeg ikke hadde andre plater tilgjengelig denne dagen, da hadde kanskje Sophie blitt boikottet.

Men så ga jeg henne en sjanse.

I begynnelsen var jeg skuffet. Og lite overrasket. Visst har denne dama tilført hits som Murder On The Dancefloor og Take Me Home, hits de fleste av oss kjenner til. Sophie kombinerer tradisjonell disco med elementer fra housesjangeren og moderne pop. Samtidig har hun øre for melodiøse, fengende arrangementer som treffer allmennheten. Nå har det gått 4 år siden hennes andre album Shoot From The Hip kom ut, og ikke høstet de beste kritikkene.

Men kan man lage enda en plate med delvis samme oppskrift, uten å drepe "goodfeelingen"?

Først var jeg meget skeptisk. Det åpnet greit med førstesingelen Catch You, melodiøs elektropop som til tider er overlesset med synthesizer-arrangementer, men funker bra med de røffe gitarriffene og Sophies mer myke, sofistikerte stemme. Me And My Imagination var nestemann ut, og her treffer hun perfekt på refrenget. Lystig og lett disco, hvor særlig strykearrangementene i bakgrunnen glir rett inn. Her kommer hennes sofistikerte sjarm frem.

De neste sporene var preget av monotone danselåter, kjennetegnet av Sophies velkjente virkemidler. En blanding av 80-tallspop med keyboardriff og plastikkboks-beats, samt inspirasjon hentet fra disco og house. Men det blir for anonymt, låtene flyter av gårde og ikke mye ved dem fester seg på verken hjernen eller dansefoten. Sophies stemme funker dårlig i en slik sammensetning, ettersom den er lite variert både høyt og lavt. Det er aldri stemmen hennes som imponerer når Sophie får det til, det er den lekende, enkle sjangermixen med en oppbygging som er uforutsigbar og ukomplisert på samme tid. Jeg kom raskt frem til at denne musikken holder i små doser, man kan ikke lage 11 hits av dette slaget etter hverandre.

Men så kom jeg til spor nummer 7, If You Go. Dette måtte jeg notere meg og huske i ettertid. Ingen problem, viste det seg, for dette sporet skulle bli spilt opptil flere kilometer i timen senere.

Flere ganger måtte jeg tenke hardt for å komme med en saklig grunn til at denne falt så i smak. Var det bare fordi det var sommer? Dette var jo en låt jeg hadde elsket som fjortis og digget på vorspiel i russetida.

Men nå var Sophie tilbake på sitt beste, og det var hun som var i sentrum. Og først og fremst er If You Go en mer avslappet låt, både alvorlig og lekende på samme tid. Jeg digget det friske rytmearrangementet som ligger i bakgrunnen og holder showet gående. Igjen var det blandingen med enkle og overraskende instrumentale virkemidler som også gjorde at låten skilte seg ut.

Jeg skjønte at jeg hadde kommet til kjernen av Trip The Light Fantastic. Og jeg som hadde tenkt å gi albumet tilnavnet Plastic, dette skulle kanskje ikke passe så bra likevel...

Og så, spor nummer 9! Love Is Here - the big disco hit. Denne har blitt sommerens slager nummer én, i alle fall i en liten og skrøpelig Subaru. På mange måter kan den minne om et dusin andre gladlåter med et lite snev av Grand Prix-stemning. Det som først slo meg var at alle virkemidler som skaper assosiasjoner om plastikk og synthesizere var vekk. Igjen sto en klassisk bandsammensetning med trommer, piano, gitar og bass. Oppbyggelsen var så typisk som det går an å få den, med vers-bro-refreng-vers-bro-refreng-mellomspill-bro-refreng. Og så: Modulasjon! Selvsagt. Og etter én gjennomkjøring kunne jeg hele teksten. Men den godstemningen denne låten medførte var ikke overlesset med dilldall og overdrevent bruk av denne forutsigbare oppbygningen. Den lekende Sophie var på plass, som om det også lå noe ironi bak det hele. Det minnet meg på at denne sofistikerte damen ikke er ute etter å skape musikkhistorie. Hun vil bare skape glad elektropop og fengende disco. Hva gjør det vel at låtene har blitt trikset og fikset litt på?

Og Sophie redder seg ut av mye ved å kombinere hennes enkle, begrensede stemmeprakt med uvanlige og overraskende instrumentale kombinasjoner. Av og til blir det røft, andre ganger blir det for blast. Det blir til en enkel up-tempo poplåt vi har hørt før. China Heart minner skummelt mye om en noe mislykket kvinnelig versjon av David Bowies klassiker China Girl. Og det kan virke som om If I Can't Dance har blitt til for å fylle opp låtlista, med et monotomt arrangement som bare virker masete.

What Have We Started får æren av å ende hennes tredje album, en låt som hun også klarer å skille ut fra mengden. Sophie er i sentrum. Som sagt, ingen imponerende sanger, men hun glir rett inn i denne lekende, useriøse settingen. Og noe sier meg at det hele er nøye gjennomtenkt.

Hadde hun bare klart å finne et særpreg i hver låt og få dette bedre frem. Hun henger i en tynn tråd når hun vil skape slik musikk. Det skal ikke være for enkelt, men ikke for komplisert heller. Av og til blir det for anonymt. Og platt. Det kan også bli slitsomt med mye dill og dall i arrangementene, noe som er mye av årsaken til at jeg aldri har hørt hele albumet på en gang.

Kanskje vil jeg se tilbake på denne anmeldelsen om et par måneder, lytte til Sophie en gang til og tenke: "Hva var det egentlig jeg så i dette her?"

Konklusjon: Alt til sin tid. Noe ganger treffer denne damen perfekt på en enkel måte, noe som har gjort Murder On The Dancefloor udødelig. Og særlig ommeren er høytiden for ukompliserte og glade poplåter som vekker gode minner og sommerstemning. Og da jeg en dag klarte å glemme Sophie hjemme i stua (hun fungerer også perfekt som husvask-musikk), ble jeg utrolig skuffa.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bonnie Prince Billy - Master & Everyone

(Domino)

Fra hjertet - til hjertet: På en drøy halvtime gir Will Oldham oss en evigvarende plate.

Flere:

Fuku - I bakvendtland - Fuku synger Alf Prøysen
Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See