cover

Drop It Till It Pops

Hot Club de Paris

CD (2006) - Moshi Moshi / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk

Spor:
Shipwreck
Clockwork Toy
3:55 a.m
Yes/No/Goodbye
Names and Names and Names
Sometimesitsbetter...
Hello Comrade! (I Quit My Job)
Snitches Get Stitches
Who Am I (What's My Name?)
Welcome To The Hop
Bonded By Blood (A Song For Two Brothers)
Hello, I Wrote a Song For You Called "Welcome to the Jungle"
Your Face looks All Wrong
Everyeveryeverything

Referanser:
Minutemen
Arctic Monkeys
The Futureheads
Bloc Party
The Rakes
The Young Knives
Shellac
The Coral

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Rewind, regrind

Energisk og ungdommelig fra Liverpool. Låter det kjent?

I begynnelsen føltes det befriende når det rytmiske og dansante kom tilbake til indierocken. Nå er det kanskje ikke like spennende lenger? Vi har fått en nærmest endeløs streng av nye band som videreutvikler eller simpelthen bare annamer elementene fra post-punken fra sent 70-tall og tidlig 80-tall.

Et av de siste skuddene på stammen er Liverpool-trioen Hot Club de Paris. De er ikke det verste eksempelet eller tilveksten denne scenen har fått. Men Drop It Till It Pops blir dessverre aldri heller like spennende eller eksalterende som Arctic Monkeys eller the Futureheads.

Hva denne gjengen har med Paris' klubbliv å gjøre aner jeg ikke, kanskje med unntak for visse partier i musikken som kan minne om en slags indierockens versjon av afropopen. I vesentlig større grad handler det også her om frenetiske gitarpartier og stakkato start-stop rytmedynamikk. Dette er musikk med mye energi. Og ungguttene formelig bobler over av ideer. Noen bra andre dårlige, og Drop It Till It Pops er i beste fall veldig ujevn.

Når de gir seg inn på uortodokse tids-signaturer og hyperenergiske poppunka godbiter kan de være oppriktig fengende. Andre ganger blir det bare meningsløs, anonym og substansløs rock. Her er det uansett masse sulten livsenergi og et ustoppelig pågangsmot. Tekstlig er det en form for britisk arbeideklassevirkelighet hvor man drar på diskoteket for å lære seg de siste dansene, undrer om alle seksuelle forbindelser er like smarte, sammenhengen mellom det å se voldsfilm og utøvelsen av vold, og bryter seg inn i svømmebasseng. Man blir skuffet fordi dama en har forelsket seg i er sammen med den lokale dealeren. Samtidig nekter man å bli voksen.

Det flotte er at her finnes plass til vokalharmonier selv om låtene unnviker i stor grad fra den vanlige vers-refreng-vers-strukturen de fleste poplåter kombinerer. Tempo og ideflommen tatt i betraktning er det egentlig litt rart at jeg oftere føler at musikken sliter meg ut enn den gir meg energi og vitalitet.

Kanskje har bandet klart å redigere sine ideer bedre til neste gang og funnet ut hvor de vil ha fokuset? Jeg venter i spenning.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Funeral Diner - The Underdark