cover

Gods and Generals (OST)

Diverse artister

CD (2003) - Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Klassisk

Stiler:
Filmmusikk / Folk / Keltisk

Spor:
Goin Home
Gods and Generals
You Must Not Worry For Us
Loved I Not Honor More
Lexington Is My Home
The School of the Soldier
Go to Their Graves Like Beds
My Heart Shall Not Fear
These Brave Irishmen
To the Stone Wall
You'll Thank Me In the Morning
The First Crop of Corn
My Home Is Virgina
No Photographs
VMI Will Be Heard From Today
Too Much Sugar
Let Us Cross the River


'Cross the Green Mountain (DVD)
Going Home (DVD)
Bonus footage
Theatrical trailer
The Soldier's Return
'Cross the Green Mountain

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Beholdningen er Dylan

Cross the Green Mountain er Bob Dylans nyeste låt. Men holder resten samme standard som His Bobness?

Borgerkrigen har stått sterkt i den amerikanske bevissthet siden den ble avsluttet i 1865. Her foreligger soundtracket til filmen Gods and Generals i regi av Ronald L Maxwell, som omhandler denne sentrale perioden i amerikansk bevissthet. Det er ikke første gang denne viktige biten av deres historie er behandlet på film. Et av filmhistoriens virkelig store mesteverk, David Wark Griffiths' The Birth of a Nation behandlet perioden allerede i 1914. Sammen med Gone With the Wind er dette de to største filmene om perioden. I de siste årene har vi sett filmer som Glory og Ronald L. Maxwells egen Gettysburg. Gods and Generals har fått noe oppmerksomhet på grunn av Bob Dylands bidrag Cross the Green Mountain. Bak hoveddelen av filmmusikken står imidlertid John Frizzell og til en viss grad Randy Edelman. I tillegg Mary Fahl fra October Project på en låt hun har skrevet sammen med Glenn Patscha og Byron Isaach.

Musikken til filmen er bygget over samme lest som er vanlig innen "genren" krigsfilmmusikk. Det er tre hovedingredienser musikalsk sett; kor og slagverk, smektende fioliner og blåsere. Stemningsleiene blir sårt og lengtende kontra slagkraftig og fremadstormende. Uten å ha sett filmen forstår man at det handler om de der hjemme som venter, soldater som lengter hjem, store slagscener og skildringer av døde og sårede soldater på slagmarken.

Dermed kan man kanskje få følelsen av at komponistene Frizzell og Edelman har lyktes. Det har de imidlertid ikke. De fleste stykkene er tannløse og vanskelig å skille fra hverandre. Det manes fram sukkersøte stemninger bygget opp rundt klassisk amerikansk folkemusikk, først og fremst bluegrass. Dermed får vi et umiskjennelig amerikansk sound som står bra til filmens tema, men som blir svulstig og forutsigbart. På den annen side er flere av låtene belemret med en felespillende Mark O'Connor. Intet galt med ham som utøver, men dette folkloristiske innslaget hadde egnet seg bedre for en norsk grand prix-vinner enn på denne filmen. Det er sikkert med for å gi skildringen av det irske miljøet i filmen en ekstra dimensjon, men melodiene er sukret nok i utgangspunktet og med denne fiolinen blir man enda fortere fed up.

Bruken av fele for å skille de amerikanske fra de irske låtene er det eneste som er gjort for å få en viss variasjon. Og er filmen like kjedelig som musikken må den være et langt gjesp. Det er synd, for Frizzell viser at han kan mer. I sporet VMI Will Be Heard From Today viser han at han er mer enn kapabel til å lage storslagen, spennende og effektiv filmmusikk. Her har han funnet inspirasjon spesielt hos Carl Orff og hans Carmina Burana fra 1936. Her har Frizzell spunnet flere interessante motiver rundt et ledetema og musikken er forførerisk, dramatisk og dynamisk. Han har også fått plass til nærmest dissonante særheter. Samtidig har han gjort bruk av hele orkesterets potensiale og bokstavelig talt blåst ut med både kor og pauker.

Så til de to gjesteartistene Mary Fahl og Bob Dylan. Mary Fahl åpner hele ballet med Goin Home. Dette er musikk i Clannad-klassen som virker påtatt følsomt og mangler enhver troverdighet i foredraget. Seige fioliner er med på å vanne ut dette enda mer. Bob Dylan fatter seg heller ikke denne gangen i korthet. Med låta Cross the Green Mountain bekrefter han at han fortsatt befinner seg i det musikalske landskapet han holdt seg i på Love and Theft (2001). Samtidig har han med Charlie Sexton på fiolin, noe som fører tankene tilbake til Desire (1975). Låta inneholder alle de stemningsleiene filmmusikken gjør forsøk på. Savn og lengsler og tidvis militær trommebruk. Bob Dylan er en av de fremste tolkerne av amerikansk historie-og fellesidearv i vår tid. Tekstmessig går den inn i tradisjonen av låter som The Bands The Night They Drove Old Dixie Down og Warren Zevons Frank and Jesse James.

Utgaven undertegnede har i besittelse er en "limited edition cd/dvd bonus pack". På bonusplaten kan man bevitne en langhåret og beskjegget Bob Dylan på hest i flosshatt. En parafrase over aliasfiguren han spilte i Sam Peckinpahs interessante og viktige Pat Garrett and Billy the Kid film i 1974? (Forøvrig en film Bob Dylan skrev soundtracket til.) Han rir i alle fall rundt på slagmarken som en slags lege. Bildene er langsomme og legger seg nesten opp til fotografiet med en 1800-talls estetikk. Lekkert! Mary Fahl skal i større grad promotere filmen, men undertegnede fikk i hvert fall ikke lyst å se filmen på bakgrunn av denne promotion-videoen. Her er krig, død og kjærlighet tema i en langsom og liksom sensuell video, der Fahl danser mellom lik på slagmarken eller kjærtegner seg selv i regnet. Er det mulig?
Ellers er filmens trailer med, men den er ikke er spesielt informativ. Og til slutt noen scener som ikke er med i filmen. De gir inntrykk av en mørkt lyssatt film der scenene med krig og fordervelse er de eneste i strålende sol og knæsje farver.

Oppsummeringen blir da: Er man over gjennomsnittlig fan av Bob Dylan bør man vurdere å kjøpe denne skiva. Andre kan styre unna. Her er kun i overkant av 10 minutter med musikk man ønsker å lytte til mer enn en gang.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Alamaailman Vasarat - Huuro Kolkko

(Laskeuma / Nordic Notes)

Den finske underverdenen inviterer nok engang til epileptisk dans, polonese og moshpit.

Flere:

Sufjan Stevens - Seven Swans
Paul Weller - Catch-Flame: Live at The Alexandra Palace