cover

Dizzy Kiss

The Lionheart Brothers

CD (2007) - Racing Junior / Sonet / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Drømmepop / Shoegaze / Post-rock / Indierock

Spor:
Hero Anthem
To Make You Love Me
Bring It Down
50 Souls and a Discobowl
Blue Wedding
Down at My Place
I Burn Myself On You
Tender Loving Kisses
Can You See?
For a Dreamer

Referanser:
Serena Maneesh
120 Days
Mercury Rev
My Bloody Valentine
Slowdive

Vis flere data

Se også:
White Angel Black Apple - The Lionheart Brothers (2003)
Colour Contrast Context - The Lionheart Brothers (2004)
Matters Of Love And Nature - The Lionheart Brothers (2011)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Brødre i blodet

Med smittende popmelodier, storslagen rockfølelse og fremfor alt fem hjerter som banker intenst for musikken, kommer The Lionheart Brothers svevende.

Allerede i januar er det et faktum. Med en ørliten reservasjon; det er ingen norske band som klarer å overgå The Lionheart Brothers' Dizzy Kiss i løpet av 2007.

Serena Maneesh ble pratet om i 2005, 120 Days i fjor, og all rettferdighet tilsier at The Lionheart Brothers skal bli årets store alternativsnakkis. Det er i så fall så fortjent, så fortjent. At bandet fra Klæbu/Sunndalsøra/Trondheim/Hurum (mest det tredje) skulle rykke opp til Norges øverste rockeliga med sin andre plate, er ingen stor overraskelse. Vi har sett strålende tendenser i begge deres to tidligere utgivelser.

Debuten White Angel Black Apple (2003) viste bandets mest drømmende sider. En åtte låters utsvevende popplate og vokalist Marcus Forsgren med sola i øya. Vokalharmonier tatt fra en helt annen verden. Et sted mellom Spiritualized og Slowdive fra The Pole Dilemma til Horse Transform Unicorn. På EPen Coulor Contrast Contexts (2004) fire låter flørtet de med krautrocken. Postpunk, postrock og det vakre i det repetitive. Kjølig, arrogant og tilbakelent. Lead Me to the Water og Time River Floaty. Noe var i gjære.

Det er alt det beste fra de forrige og enda mer til The Lionheart Brothers har forent på sin tredje utgivelse Dizzy Kiss. Så de har skaffet seg en ekstremt krevende oppgave med å følge opp denne plata når den tid kommer. Sånt blir bare vås i dag, og med tanke på denne gjengens følelse for musikk blir det helt sikkert ikke noe problem. De har i hvert fall funnet storformen nå. Låtteften, musikkfølelsen og det detaljrike lydbildet har vært der før også, men alt er enda bedre i 2007.

Evnen til å beherske albumformatet er tydeligere. Det er en smart fordeling mellom fengende poplåter og mer krevende musikkstykker. Plata er inndelt i to like lange deler, hvor hver del har en sterk åpning og en mild slutt. Epilogene (eller de innerste rillene på en vinylplate om du vil) Blue Wedding og For a Dancer bryter opp. Tar deg tilbake til jorda. Gir deg etterlengtet pusterom fra berusende musikkopplevelser. Det er radiovennlige popperler med Beach Boysk stolthet. Som i 50 Souls and a Discobowl. Lag på lag med fengende, følsom og ett hundre prosent troverdig popmusikk. Audun Storsets tangenter og vokalen til Forsgren, som har kastet solbrillene og løsnet på skjerfet.

Her er en raskere versjon av den stålsettende I Burn Myself On You (som var lengre på EPen fra 2004), noe som kler plata godt. Her er den nydelige To Make You Love Me som ville løftet selv Mercury Revs Deserter's Songs. Her er det utrolige detaljer. Som de stilige trommene i åpningslåta Hero Anthem og falsettvokalen i Tender Loving Kisses som balanserer på den tynneste egg. Eller de første strofene i låter som Bring It Down og Down At My Place. De viser her så ekstreme melodiferdigheter at resten kan gå som det går. Men The Lionheart Brothers safer aldri. De fortsetter å brette ut flere euforisk vakre lydlag. Mer og mer. Låtene ender et sted der oppe. Et sted mellom Nangijala og stjernene.

Mens de fortsatt er blant oss dødelige ender de nok aldri der selv. Men dette er ikke tiden for hjertesukk om urettferdig platesalg og oppmerksomhet. Opptreden på frokostshow midt i mellom Homsepatruljen og Mat-Wenche bærer uansett bud om et spesielt Lionheart-år. Det viktigste er at Dizzy Kiss er en plate det må svært mange til for å finne.

Den er vakker. Den er engasjerende, dramatisk og kompromissløs. Og en av de beste skandinaviske platene i dette årtusenet.

Can You See?, spør de i nest siste låt. Så da er det bare å bekrefte: "Ja, Lionheart Brothers, ja, jag ser ljuset! Jag ser ljuset!"

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go

(Secretly Canadian)

Med sin andre soloplate graver Jason Molina dypt ned i sin egen sjel - og ryster lytterens egen. En fantastisk plate.

Flere:

Turboneger - Scandinavian Leather
Pink Mountaintops - Outside Love