cover

The Essential Alison Moyet

Alison Moyet

CD (2001) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Pop / Voksenpop / Synth

Spor:
Don't Go
Nobodys Diary
Winter Kills
Loves Resurrection
All Cried Out
Invisible
That Ole Devil Called Love
Is This Love?
Weak In the Presence Of Beauty
Love Letters
It Won't Be Long
Wishing You Were Here
This House
Falling
Whispering Your Name
Getting Into Something
Our Colander Eyes
Blue
Ne Me Quitte Pas
There Are Worse Things I Could Do

Referanser:
Yazoo
Simply Red
Erasure

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Unødvendig

Akk så overflødig samleplate fra åttitalls-diva som neppe får plass i historieboka.

Tidligere vokalist i Yazoo, Alison Moyet, har lagt ut sine solo-memoarer på en samleskive med 20 låter. Det er sånn rundt regnet 10 for mange. På coveret til The Essential Alison Moyet, står det så pent oppført hvor mange album damen har solgt på verdensbasis, hennes tre Brit-Awards, hvor mange toppsingler etc. Det er sikkert fint det, men faktum er at dette er en del av det glade 80 tall vi ikke nødvendigvis trenger å høre igjen. Til tross for gøyale retro-påfunn fra plateselskaper, moteeksperter og så videre. I tillegg er albumet "fylt" opp med låter fra nittitallet.

Joda, de er her alle sammen. Don't Go, All Cried Out, Invisible, Is This Love? og flere til. Gudene skal vite at damen var stor på 80-tallet, ingen tvil om det. Desverre har de som har satt sammen dette samlealbumet, lagt til en hel rekke låter som jeg vil tippe at de fleste aldri har hørt før, og som de neppe noen gang vil ha lyst til å høre. Dette er en hel del svulstige låter for helt spesielt interesserte, og dessverre yter de ikke den "egentlige" Alison Moyet noen som helst rett. For Alison Moyet var en del av det vi kan kalle "Pat Sharp-æraen" som fostret artister på første halvdel av åttitallet med artige hårsveiser (noen som husker Limahl?) og bemerkelsesverdige klær.

Hvis vi trekker fra en god del av låtene på dette albumet, så sitter vi igjen med et par som til dels kan rettferdiggjøre utgivelsen. Åpningssporet Don't Go var en kjempehit på dansegulvene i 1982 og er skrevet av hennes tidligere samarbeidspartner fra Yazzo, Vince Clarke (også tidligere Depeche Mode-medlem). Låta er iført diverse pling-plong lyder og åttitallets umiskjennelige synth-rytmer. Neste spor Nobody's Diary var ingen stor hit, men har de samme kjennetegnene og har produsenter fra Yazoo med seg. Så hopper vi til All Cried Out og discokulene stråler over oss. Dette er Alison Moyet på sitt største. Hakk i hæl følger låta Invisible, en av de ni hitsinglene, hvis jeg husker rett. Låtene fra nittitallet har ikke noen spesielle særtrekk over seg, annet enn at Alison Moyet briljerer med sin flotte stemme som kunne vært brukt til så mye annet. Låtene i seg selv er ikke spesielt interessante.

En låt fra dette albumet skal likevel trekkes spesielt frem; That Ole Devil Called Love (skrevet av Allan Roberts og Doris Fisher) gjør at vi skjønner hvor Alison Moyet bør legge lista. Dette er nydelig. Eksklusiv storbandjazz er jo damen formelig født til. Hvis hun ikke har gjort det tidligere, så ser jeg gjerne at hun trommer sammen en rekke gamle slagere og fester dem til tape.

Helhetlig holder The Essentials Alison Moyet desverre ikke mål. Det er gøy å høre Don't Go og All Cried Out enda en gang, men det holder. Det meste går rett inn i den akk så skumle glemmeboka.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Magnolia Electric Co. - Josephine

(Secretly Canadian)

Dødens lange skygger gir Jason Molina fornyet gnist.

Flere:

Equicez - State Of Emergency - Generation Equiz
A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky