cover

The Vessel

Broadway Project

CD (2003) - Memphis Industries

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Jazz / Soul / Psykedelia / Pop / Cinematisk

Spor:
Beauty
I Believe In Superman
Coming Back
Beaten Dog
Darkling
Sufi
Unborn
Angel Heart
For The One
Manifesto (Stand Up)

Referanser:
One Dove
Massive Attack
Portishead
Broadcast
Goldfrapp
Recoil

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Smeltedigel

Vinylens knitren, kjølige rytmers gyngen, smakfulle arrangementer. Sans + Sampling = Sant.

Britiske Broadway Project er et barn født av sykdom. Nærmere bestemt commander in chief og samplenavigatør Daniel Berridges sykdom. I egenskap av å være kronisk trett, ukonsentrert og deprimert, ble Berridge mot slutten av 90-tallet beordret på en lengre tvangsrast fra yrkeslivet. Kombinasjonen av uendelig med fritid og fokuseringsvansker fremtvang raskt et behov for noe konkret å sette fingrene i. For eksempel en sampler. Det ligger jo masse og flyter i farvannet etter Miles Davis og Tom Waits. Masse å ta tak i.

Broadway Projects første langspiller, Compassion, ble sluppet i februar 2001 til svært gode kritikker i britisk musikkpresse. Personlig kan jeg dessverre ikke si fra eller til på dette verket, i og med at det aldri har nådd mitt øre. Det jeg imidlertid kan si med sikkerhet er at Berridge etter dette ble headhuntet til remiksjobber for blant andre Badly Drawn Boy og Neil Halstead. I tillegg har han klart å holde fokus på sampleren lenge nok til å ha kommet opp med en ny langspiller. En meget flott sådan, må jeg få legge til.

Jaha, hur varre här, då? Broadway Project presenterer en mørk, spennende og stemningsmettet miks av en rekke elementer vi har møtt på i andre britiske konstellasjoner. Tegn opp et pentagram: Sett Portishead i den øvre spissen, legg Massive Attack i øvre venstre hjørne, One Dove i det høyre. Fyll ut med Talk Talk i det nedre høyre hjørnet, og Broadcast i det nedre venstre. Finn deretter pentagrammets midtpunkt. Det er circa her du vil finne Broadway Projects eklektisk dirrende lydlandskap.

Introsporet Beauty og outrosporet Manifesto er i seg nesten nok til å eksemplifisere mangfoldet du vil finne i duoens frekvenssammensetting: Det er symfonisk, lummert, monumentalt bastant i de Broadcast/Portishead-aktige trommemønstrene og erkebritisk dramatisk i melodifrasene som trekkes ut av samplede strykere og blåsere. Albumets førstesingel, den påfølgende I Believe In Superman, avslører langt på vei resten av Broadway Projects eklektiske grunnrepertoar. Det er en relativt lettbent og konkret poplåt, gjennomløpende svøpt i et drag av psykedelia og garnert med impresjonistiske/minimalistiske pianoakkorder over et ulmende kakafonisk lydbilde. Disse elementene plasserer låta i et flott spenn mellom Apples In Stereos Her Wallpaper Reverie (1999) og Talk Talks Laughing Stock (1991).

Men, for all del, det er mer her. Siden sist har Berridge fått en makker i vokalisten Richard Palmer, hvis stemme smelter inn i materialet med største naturlighet. Kvalitetsmessig ligger den nær opp til Horace Andys distinkte soulvokal, dog med et lett drag av kaukasisk nyanse i stemmeleiet. Dette, kombinert med en tung klangleggelse og en litt lav plassering i miksen, bringer frem minner om en annen og litt nedsnødd britisk genre: Merseybeat, der vokalen gjerne hadde drag av ambiensen fra 50- og 60-tallets dansehaller. I kompani med Berridges luftige arrangementer, understreker denne vokalfargen det psykedeliske, nesten syreladede uttrykket i duoens komposisjoner. Det er en stemning som hviler så tungt over materialet at man nesten må konsentrere seg for å isolere og studere de enkelte bestanddelene i lydbildet. Berridge og Palmer klarer således langt på vei å kamuflere at for eksempel den suggererende Beaten Dog er en gitarblues, og at Darkling er en veldig, veldig godt levert gospel.

Noen ankepunkter? Ja, noen ganske få av den kvalitative arten. Helt konkret gjelder det sporet Sufi, der Portishead-referansen slår inn litt for tungt, samt den litt anonyme pastoralen Unborn som etter noen runder får litt problemer med å måle seg med intensiteten og den svale elegansen i det øvrige materialet. Jeg er ellers takknemlig for at den totale spilletiden på denne skiva ikke overstiger 37 minutter. Dette er tross alt temmelig tungt stoff, men man rekker ikke å gå lei, noe som gjør veien til repeat-knappen fristende ved veis ende. The Vessel legger seg dermed ned som en av årets mest positive overraskelser, samtidig som jeg glatt fører den opp på min personlige - og ikke alt for fyldige - liste over kandidater til "årets skive 2003".

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo