cover

Tiger Bay

Saint Etienne

CD (1994) - Heavenly

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Techno / Easy Listening / Folk / Ambient / Dance / Dub

Spor:
Urban Clearway
Former Lover
Hug My Soul
Like a Motorway
On the Shore
Marble Lions
Pale Movie
Cool Kids of Death
Western Wind
Tankerville
Western Wind
The Boy Scouts of America

Referanser:
Peach Union
The Avalanches
Dubstar

Vis flere data

Se også:
Smash The System - Singles And More - Saint Etienne (2001)
Finisterre - Saint Etienne (2002)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Godtfolk

Saint Etiennes mesterverk ble født etter et røvertokt på landsbygda.

Saint Etienne hadde god luft under vingene da de sendte Tiger Bay ut og opp i været i 1994. Med Foxbase Alpha (1991) hadde kompisene Pete Wiggs og Bob Stanley vist at gutterommet kunne være vel så egnet som et fullvoksent studio når det kom til å snekre langspillere med sofistikert pop. Videre ble de et elektronisk alibi og talerør for fusjonen av 60-tallets melodiføringer og arrangementer med datidens house, dance og dubelementer - et musikalsk scenario angitt av et utall gitarband under "Madchester-scenen" (vi har vel ikke glemt The Stone Roses og The Happy Mondays, har vi vel?).

Med oppfølgeren So Tough (1993) gikk paret totalt bananas i samplingens verden, dog uten å glemme at det er låter det hele dreier seg om. Etiennes sans for nitidig klipp og lim-estetikk og tidløs pop ble for alvor plukket opp av både kritikere og publikum, og trioen havnet med det nesten midt oppi hipster-helvetet under britisk musikkpresse. Kombinasjonen av dialog- og lydbiter med en drøss gavepakker av noen låter til rave-partyene ble et forbilde, et manifest og et startskudd for et hopetall av samplehappy-prosjekter på et tusentall gutte- og jenterom.

Personlig velger jeg Tiger Bay, et album unnfanget i en karrieremessig nedoverbakke.

Det urbant inntrykksmettede England var blitt fanget på plate med So Tough. For sin tredje langspiller tok Etienne toget ut av byen og kikket seg litt rundt i engelsk natur og landsbyidyll. Med grønske på knærne byttet de like godt ut de mest hissige houseelementene med pastoraler, folklåter og akustiske gitarer - et grep som fikk flere til å sitte tilbake som levende spørsmålstegn.

Jeg var ett av dem. Jeg må innrømme; da jeg hørte instrumentalen Urban Clearway for første gang trodde jeg det var kødd. I et kort øyeblikk ble jeg faktisk sittende og le - og ikke på en god måte - av det jeg opplevde som overambisiøs eurotechno. Mens jeg fremdeles smått sjokkert prøvde å bearbeide inntrykket, styrte skiva over i den diametralt motsatte Former Lover: Sarah Cracknells vokal, en gitar og et pistrete munnspill? Hæ? Atdetvar? Nå var jeg så ute at resten av skiva løp uten at jeg klarte å ta den seriøst. Jeg stedte skiva midlertidig til hvile og trøstet meg i stedet med andre skiver fra samme innkjøpsrunde.

Noen uker senere hadde Tiger Bay opparbeidet seg status som bakgrunnsstøy i kåken, og med det forandret alt seg. Etter hvert tok skiva form som en lyrisk og melodiøs utsvevning der sofaen gradvis ble mer attraktiv som ekstrautstyr. Det er faktisk veldig få ting i verden som er bedre enn å nyte denne skiva i horisontalen på en varm soldag, med åpne vinduer og flagrende gardiner. Da vil spor som Urban Clearway og Former Lover faktisk nære deg med sine "paradoksale" stryker- og blæserarrangementer, sine evig rullende gitartoner og... Sarah Cracknells lindrende milde vokal.

Men det er naturligvis mer, det er så mye mer. Cracknell har bare så vidt rundet av sine barndomsmimring fra Milano før det barker løs i den luftige pop-perlen Hug My Soul: "Oooh, what are you thinking of? / Boy, what are you dreaming of? / I run around the streets to find you / Shout your name, I want to hold you (...) I'll be there / to run into your arms", hviskesynger vår britiske sukkerbit, og med det forvandles undertegnede til en forsvarsløs og lallende idiot. Dette er samtidig et av sporene som viser at Etienne ikke har kuttet alle bånd bakover - lydbildet er spenstig og sommerlig i sine arrangementsmessige forgreninger til 60-tallet. Likeledes finnes det spor av Foxbase Alpha og So Tough i låter som discoinfluerte Pale Movie og technoinspirerte Like A Motorway.

For å finne hovednøkkelen til Tiger Bay må vi dog over på de nye elementene Etienne legger til komposisjonene. I første rekke må vi trekke frem strykerne. Wiggs og Stanley fikk for første gang budsjett til å bruke ekte strykere, faktisk et 12-manns ensemble, pluss en og annen innleid sjel på ymse blåserinstrumenter. Den muligheten gikk så visst ikke upåaktet hen og farger lydbildet i brede penselstrøk. Mange vil nok - som Wiggs og Stanley selv - mene at det tipper over i det pompøse, ja nesten for pretensiøse. Spiller ingen trille etter min mening. De frodige strykerarrangementene er i all sin pompøsitet primitivt og usensurert følelsesbasert, noe som gjør dem til effektive verktøy på veien mot flytende og uforfalsket melankoli, og videre, en nostalgi mot steder jeg aldri har vært og følelser jeg bare har følt konturene av i hverdagslivet.

Det er disse strykerne som gjør Urban Clearway til mer enn eurotechno og Cool Kids Of Death til mer enn club. Det er oboen som gir Shara Nelson overjordiske og uttrukne melodier å sette vokalen sin til på On The Shore. Det er orkesterets brus som tre minutter ut i Marble Lions løfter låta over en for tidlig konklusjon og i stedet styrer den inn i rendyrket sentimentalitet. Og ikke minst er det fiolinene som gir den alternative vuggesangen The Boy Scouts Of America sitt nesten psykotiske preg mot Cracknells lavmælte og beherskede vokal. Det optimale møtet mellom orkester og programmeringer dukker dog opp i pastoraletrilogien Western Wind/Tankerville/Western Wind. Cracknells fremføring av den nydelige tradlåta Western Wind spinner her sakte og progressivt over i orkesterets seige melodiharmonier over bandets diskrete dubrytmer.

Tiger Bay ble som sagt skapt i en "nedoverbakke", et uttrykk jeg føler behov for å nyansere: Utgivelsen sammenfalt med det verst tenkelige tidspunktet for plateselskapet Creation da dette gikk gjennom enorme økonomiske problemer samme år, noe som forvirret og begrenset promo-arbeidet rundt skiva. Kritikkene var stort sett hyggelige nok, men endringen i musikalsk retning gjorde det vanskelig å profilere Tiger Bay gjennom å trekke enkeltlåter ut av sammenhengen og fremme dem som singler slik salget hadde aksellerert med de to foregående utgivelsene. I siste instans ble både Saint Etienne og Creation forbauset over tilbakemeldinger fra plateforhandlere hvor det gikk fram at publikum ofte passerte plata i troen på at det var en progrock-skive - et argument som stammer fra den pittoreske maleripastisjen på originalutgivelsens cover. Salget gikk merkbart nedover, og kritikerne som mente at bandet hadde sviktet sin egen plattform ble de som skrek høyest og til slutt ble hørt. Resultatet ble at Creation endret på innholdet og coveret før Tiger Bay gikk ut i et nytt opplag. Europautgaven prydes nåmer av en italiensk chica i sommerkjole, mens låtlista er fratrukket siste del av Western Wind-trilogien og tilført etterproduserte singellåter. Den amerikanske utgaven frontes av et usmakelig bilde av bandet på en fransk café. Western Wind er trukket ut i sin helhet til fordel for remikser av Hug My Soul og Like A Motorway.

Aldri så galt... osv: Førsteutgaven av Tiger Bay er nå et lite samlerobjekt. Ikke først og fremst i et økonomisk perspektiv, men som et opprinnelig helhetlig stykke musikk. I sammenlikning med de versjonene som selges i dag er den så absolutt den beste, og jeg vil sterkt anbefale deg å bruke litt tid på å finne den enten på CD eller vinyl. Musikkhistorisk vil nok både Foxbase Alpha og So Tough stå mer sentralt, men Tiger Bay vil etter min mening forsyne deg med en rikere fargepalett og muligens det mest sofistikerte stykket easy listening siden Burt Bacharachs velmaktsdager.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Gwen Stefani - Love. Angel. Music. Baby.

(Interscope)

Årets album er her. Gwen Stefani har kastet gutta på dør og leverer på egenhånd. Girl, you've got style!

Flere:

Serena Maneesh - Serena Maneesh
Devendra Banhart - Niño Rojo