cover

Sir Dupermann

Sir Duperman

CD (2002) - Smalltown Supersound / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Ambient / Instrumental / Glitch / Leftfield / Eksperimentell / Laptop

Spor:
Knittophone
Hjelpe Eple
Electron City Zoo
Bird In The Hand
Only One Of Us Is A Visitor
Julemorro
The Odds Are Still 50/50
Top Floor
Buss Igjen
Pin Thrower
Melkemannen
Dupermatic Receiver

Referanser:
Martin Horntveth
Jazzkammer
Lasse Marhaug
Alexander Rishaug

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Super Trooper

Sir Dupermann har gjemt seg bak pseudonymet Jørgen Træen i mange år - endelig trer enigmaet frem og viser sitt sanne ansikt.

Har du spilt inn skive i bergenstraktene de siste årene, er det stor mulighet for at du har dumpet borti Jørgen Træen. Det er ikke få knotter han har skrudd for norsk musikkliv opp igjennom årene. Alt fra Poor Rich Ones og Sister Sonny til Jaga Jazzist og Monopot - Træen har vært tilstede. Etter å ha vært bakmann på de fleste prosjektene entrer han selv spotten under navnet Sir Dupermann på überetiketten Smalltown Supersound.

Ut fra rollen som produsent på utallige innspillinger, var det nærmest umulig å forutsi hvilken retning Træen skulle dra sitt eget prosjekt. Som en allsidig og god produsent har han evnen til å løfte andres musikk nærmest uansett hvilket musikalsk uttrykk de benytter. Den tydeligste pekepinnen for hvilken retning Træen har tatt sitt eget uttrykk, ligger i valg av plateselskap. Smalltown Supersound har de siste årene konsentrert utgivelsene rundt et stadig ekspanderende norsk støy-/electronica-miljø. Det er som en del av miljøet rundt Lasse Marhaug, John Hegre, Martin Horntveth, Alexander Rishaug og Kim Hiorthøy at Træen hører hjemme når Sir Dupermann gjør sin debut.

Træen er kjent for sin forkjærlighet til utstyr - duppeditter av alle slag skal visstnok dominere studioet hans i Bergen. På Sir Dupermann virker det som om Træen lar favorittleketøyene gå amok på harddisken. Albumet består av en ansamling lyder som i større eller mindre grad settes i system og omtolkes til det ugjenkjennelige og tas ut i fra all sin kontekst. Sett i lys av dette presenterer Dupermann et album som fremmedgjør lytteren fra selve lydopplevelsen - få eller ingen lyder kan kobles til noe kjent eller virkelighetsnært. Jeg synes jeg kjenner igjen lyden av brekninger på Buss Igjen, men jeg håper jeg tar feil.

I mine ører faller ikke Sir Dupermann-utgivelsen inn i kategorier for "god" eller "dårlig" musikk. Jeg kan gjenkjenne dette som "interessant", på samme vis som at jeg godtar de fleste moderne kunstuttrykk som interessante: Nei jeg vil ikke ha det i stua mi, men jeg liker å se på det. Sir Dupermann er ikke musikk jeg kan lytte til over lengre tid; jeg kan nyte det som lydkunst i perioder, men jeg vil ikke høre på det i stua mi.

"Men er det kunst"-diskusjoner er som regel lite interessante - likevel savner jeg det (eller er bare ikke oppmerksom på det) i forhold til støyscenen. Jeg har registrert at Smalltown-emperor, Joakim Haugland, har uttalt at han unnlater å informere om at enkelte av hans artister er kunstutdannet - i redsel for å miste cred eller for å miste fokus på musikken? Diskusjonen rundt Lasse Marhaugs opptak i komponistforeningen skapte mye harme i etablerte komponistmiljøer - men en skikkelig diskusjon rundt temaet ble det aldri. De nærmeste man kom en diskusjon (om enn opphetet) rundt støy var når den godeste Stein Østbø greide å gi Dupermann terningskast én i en skamklipt anmeldelse i VG. Mens Smalltown og Træen tidde, grep både Popfront i P2 og Trust Me-sjef og Petre-mamma Marit Karlsen muligheten til å kaste noen brannfakler om elektronisk musikk. Bra nok, men jeg sitter fremdeles igjen med en følelse av at dette er et miljø/uttrykk man ikke graver for dypt i.

Sammenliknet med sine svirebrødre i Jazzkammer kommer ikke Sir Dupermann like langt opp på kvalitetsskalaen. Mens man som regel sitter fjetret når Jazzkammer entrer scenen eller spilleren - i påvente av eksplosjoner eller implosjoner - byr Sir Dupermann på et mer likegyldig uttrykk. Man kan ikke overse Jazzkammer - det er betraktlig lettere å overse Dupermann. I møter med Martin Horntveth blir jeg irritert over manglende egenart - i mitt hode er han lik en haug med andre artister fra inn- og utland - den fallgruva styrer ihvertfall Dupermann unna.

Som et forsøk på å oppsummere gir jeg Sir Dupermann karakteren fire. Utgivelsen ruver ikke med sitt uttrykk, som Lasse Marhaug og Jazzkammer ofte gjør; ei heller blir jeg minnet om en evig rekke Warp- eller Mego-utgivelser når jeg setter på skiva. Et personlig uttrykk har Sir Dupermann skapt, selv om det ikke settes i gang like mange angrep på sinnet som når Jazzkammer entrer stua.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Deathprod - Deathprod

(Rune Grammofon)

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere:

Prince - One Night Alone ... Live!
Diverse artister - Hugen leikar så vide - Middelalderballader i Norge