cover

Hamburg '74

Globe Unity Orchestra & Choir of the NDR Broadcast

CD (1974) - Atavistic / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Frijazz / Samtidsmusikk

Spor:
Hamburg '74
Kontraste und Synthesen

Referanser:
Peter Brötzmann
John Coltrane
Ornette Coleman

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Angstjazz

Det er noe her som gjør at dette blir mer enn kaos: Det er vakkert kaos.

"Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden der mennesket er en tåke av ensomhet og angst..."

...skriver Gunvor Hofmo i diktet Fra En Annen Virkelighet. Samme følelse får jeg av å lytte til Hamburg '74. Dette er frijazz på grensen til atonalt bråk, atonalt bråk på grensen til frijazz, angst, aggresjon og vilje foredlet til musikalsk nytelse. Nytelse? Ja. For selv om dette er musikk som gjør vondt, musikk det nesten ikke går an å høre på, så er det likevel fantastisk. Kanskje har jeg et masochistisk drag. Kanskje oppsøker jeg smerten. Likevel. Jeg antar at de aller, aller fleste vil oppleve denne musikken som enten uforståelig eller skremmende. Men det er noe her; en inntrengende tone, noe dypt menneskelig, som gjør at dette blir mer enn kaos: Det er vakkert kaos.

Hamburg '74 ble utgitt på vinyl i 1979, og er nå i 2004 nyutgitt på CD. Settingen er sjelden: En gruppe av avantgardistiske jazzmusikere (mange STORE navn: Peter Brötzmann, Evan Parker, Kenny Wheeler med flere) fremfører to komponerte musikkstykker sammen med et kor. Det er kanskje den kombinasjonen som gjør dette spesielt: Menneskerøstene skaper et sterkt inntrykk til musikken. I begge stykkene er det en spenning mellom tonalitet og atonalitet. Koret synger ting som iblant minner om Beethoven, før det bryter ut i hvisking, hyling eller dyp strupesang. De 14 musikerne spiller sjelden melodi. Her er ingen superkjappe skalaøvelser som i amerikansk frijazz: Brötzmann & co støter ut luft, stønner og skriker gjennom sine instrument. Likevel hopper de i blant over på ompa-ompa rytmer, i blant stopper det nesten opp, bare enkle toner som knapt høres. Det er dette som gjør at man overlever denne platen: Den konstante spenningen mellom bråket og det vakre. Det eksisterer side om side, det ene får aldri helt overtaket over det andre. Derfor blir det intenst og vakkert. Men fremfor alt skremmende: På denne platen møter vi det Gunvor Hofmo beskrev som "den andre siden".

La meg gjøre det helt klart: Denne platen er i en helt annen klasse enn det meste av det som i dag presenteres som "frijazz". Mye avantgardistisk frijazz er vanskelig å forstå. Slik musikk forsøker å bryte så mange musikalske konvensjoner som mulig. Rytmen er fri, melodiføringen er vanskelig å få tak på, struktur og temaer forsvinner i kaoset. Så hvordan skal slik musikk bedømmes? Tja. Nettopp fordi det er musikk som bryter med våre konvensjoner blir det vanskelig å si hva som er bra og hva som er dårlig. For de fleste av oss havner denne musikken utenfor vår fatteevne. Når vi ikke liker det (hvilket mange ikke gjør) vet vi ikke hvorfor vi ikke liker det. Er det fordi vi ikke forstår det? Er det egentlig genialt, men vi, stakkars inkompetente lyttere, vi forstår ikke? Eller er det rett og slett dårlig? Vanskelig å si. Frijazzen og mye av den moderne kunstmusikken (såkalt "ny musikk" eller samtidsmusikk) er så annerledes at vi ikke vet hvordan det skal bedømmes. Kanskje er det slik fordi vi ikke klarer å relatere musikken til våre liv. Hvilke følelser er det som uttrykkes? Hvilke erfaringer er det som reflekteres? Mye jazz og samtidsmusikk kan oppleves som teknisk og livfjern. Det er vanskelig å relatere musikken til egne opplevelser.

Men tilbake til platen jeg skal anmelde: Dette er frijazz som ikke er livsfjern. Nettopp det at det er et møte mellom skrikende frijazz og et kor gjør at det føles nært. Vi aner at det bak denne musikken ligger erfaring: Angst, sinne, meningsløshet. Det musikalske kaoset får en struktur. Musikken har et sammenbindende element, og det er den grunnleggende erfaringen som kommuniseres: "AAHHHHHHH!!!". Omtrent slik. Det er som om vi hører et ordløst skrik, en smerte så dyp at det trengs ekstreme virkemidler for å få den frem. En vanlig musikk-klisjé sier at "musikk er språk uten ord". På denne platen tror jeg faktisk at det stemmer. Korets lyder, blåsernes skrik og rytmeseksjonens eksplosivitet uttrykker noe som treffer meg et sted mellom mageregionen og hodet. Det skremmer meg, men jeg vet ikke helt hvorfor. De som har hørt en plate av Brötzmann, eller John Coltranes sene plater Ascension og Meditations, vet hva jeg snakker om. Lydkaskader som kommuniserer. Organiske lydbilder vi ikke griper, men likevel tar til oss.

...jeg har en vag følelse av at jeg nå har forvillet meg ut på de kvasipoetiske og kvasifilosofiske vidder. Når jeg velger å skrive slik om denne platen, med så stort fokus på hvordan den oppleves, så er det fordi dette er musikk som ber om å bli møtt slik. Dette er så fritt, så annerledes, at det er vanskelig å skrive utfyllende om selve musikken. Det er FOR freaka. FOR komplekst. Likevel er det musikk som kommuniserer. Mer enn bare lydkaskader. Jeg opplever noe sterkt når jeg lytter til denne musikken. Og det tror jeg de fleste vil gjøre. Hvis man våger å utsette seg for dette så får man noe igjen. Det tror jeg. Et forslag: Slå av lyset. Tenn eventuelt et stearinlys. Lås døren. Sett på platen. Legg deg ned på gulvet. La lydkaoset rylle rommet. Ligg stille til musikken tar slutt. Hva har da skjedd med deg? Jeg følte at jeg hadde gjennomlevd et menneskelig drama; et møte med mørke, meningsløshet og angst. Andre vil nok oppleve det annerledes. Komponisten selv, Alex Schlippenbach, hevder at han ønsket å gjøre dette til et morsomt, humoristisk stykke. Noen vil kanskje oppleve dette som humoristisk musikk. Jeg gjør det ikke. Men jeg tror at alle som våger å begi seg inn i dette kaotiske musikalske universet får noe igjen for det. Selv om det kan ta tid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Thing - Garage

(Smalltown Superjazzz)

Fra det marginale til mainstream. The Thing viser vei.

Flere:

Pow Pow - Last Days On Earth
North Mississippi Allstars - 51 Phantom