cover

A Great Artist

A Life Once Lost

CD (2006) - Ferret Music / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Hardcore

Spor:
Surreal Atrocities
Cavil
The Change Came Suddenly
Nevermore Will I Have an Understanding...
...In Anything Under the Sun
Maudlin
Pious
The Wicked Will Rot
Overwhelming

Referanser:
In Flames
Killswitch Engage
Lamb of God
Meshuggah

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Rytmegymnastikk og kjedelig matematikk

A Life Once Lost spiller hardt og brutalt, men mangler totalt dynamikk og gode låter.

Som de fleste andre musikksjangre, er også metallen i stadig utvikling. En ting er at nye band hele tiden dukker opp, kombinerer eksisterende bands stiler med sitt eget uttrykk, og skaper sin egen variant av metall. En annen ting er at tekniske nyvinninger og nye instrumenter også dukker opp i metallen, som regel uten å revolusjonere sjangeren på noen måte. Synthesizere, DJ-stæsj og sjustrengede gitarer er eksempler på instrumenter jeg mener har gjort lite eller ingenting godt for metallen, men den verste nyvinningen av alle er kanskje trommetriggere. For uinnvidde: Trommetriggere brukes hovedsakelig på basstromma, og er rett og slett følere som registrerer slag mot trommeskinnet, og gjengir en trommelyd fra en sampler for hvert slag. I praksis blir det nesten som en elektronisk tromme. Hensikten med trigging er å veie opp for reduksjonen i styrke/volum som nødvendigvis oppstår når man spiller raskt. Juks? Åja. Fanteri? Jepp, spesielt siden muligheten for å skape dynamikk i trommene nærmest forsvinner.

Men hvorfor gir jeg denne leksjonen om trommeutstyr? Jo, fordi trommetriggere har blitt et yndet verktøy og en viktig del av sounden i en bølge av perkussiv metall (av noen kalt New Wave of American Heavy Metal) som har grodd frem de siste fem-ti årene, med Slipknot og Lamb of God som mest kjente eksempler. Symptomatisk for denne metallen er at trommene, og spesielt basstromma, er en usedvanlig sentral del av lydbildet, men mangler dynamikk. En kvist på dette metall-treet lyder navnet A Life Once Lost, og denne teksten skal egentlig handle om deres album A Great Artist.

Men A Great Artist er, i likhet med så mange andre plater i den ovennevnte NWoAHM-sjangeren, en god grunn til at jeg ofte kvier meg litt for å fortelle personer jeg møter at jeg hører på metall. Mange mener at metall bare dreier seg om rytmisk bråk, dobbel basstromme, alle låtene er like, det er null dynamikk, og man skal bare være så tøffe og brutale som mulig. Og hvis A Great Artist er hva de forbinder med metall, blir jeg nødt til å gi dem helt rett i det. A Great Artist ble opprinnelig utgitt på Deathwish i 2003, og jeg kjenner ikke nevneverdig til A Life Once Losts verker utover denne plata, men dette er virkelig semre saker.

Hele albumet later til å være bygd opp rundt basstromma. Over store deler av plata følger bassen og begge gitarene denne slavisk, all kontakt mellom plekter og streng skjer i forbindelse med et slag på basstromma. Det er som låtene har blitt skrevet ved at trommisen har sagt "hei, hør på denne rytmen", dunket noen synkoperte slag på basstromma eller spilt et par skeive takter, og resten av bandet har nikket og sagt "fett, der har vi en låt". Joda, rytmene er uvanlige, det går ikke bare i 4/4 på denne plata. Men det blir liksom så mye fokus på rytmene at det ikke blir stort annet igjen av låtene. Og selv om rytmene kvalifiserer musikken til å omtales som mathcore, er ikke de i seg selv avanserte nok til å fascinere. Om ikke uttrykket har blitt brukt før, vil jeg nå opprette sjangeren morsemetall, og bruke A Life Once Lost som prakteksempel: Alle instrumentene i bandet spiller nøyaktig den samme rytmen, det er veldig monotont, og den største variasjonen ligger i veksling mellom palm muting og åpne strenger i gitarriffene (derav morse-sammenligningen).

Joda, for all del, det låter brutalt, tungt og tøft, og det lugger litt i nakkemusklene. De første par-tre minuttene. Men når låt etter låt går forbi uten stort mer variasjon enn litt rokering på rytmen på bandet, blir det hele så monotont, statisk og unaturlig at det slutter å fenge og brutaliteten forsvinner. Vokalist Bob Meadows har en tøff stemme og growler bra, men det er umulig å få med seg tekstene. Etter å ha skummet gjennom bookleten, viser det seg at det imidlertid bare er er en fordel - tekstene er platte og befinner seg i en gråsone mellom å være dypt personlige og pretensiøst pompøse, og kunne godt vært sakset fra David Brents poesibok eller MySpacen til en 17-år gammel emogutt. Som eksempel kan jeg sitere ...In anything done under the sun (i sin helhet):

With a simple blink of an eye
The trumpeter stops
He has run out of breath
He drops to his knees
To regain his breath
Panting and gasping for as much air
As he can fit into his tired lungs
He rises to his feet
With tears in his eyes
He has failed.

Denne låta er for øvrig det mest interessante øyeblikket på A Great Artist.

Det er en seig, interlude-aktig låt som skiller seg fra de andre låtene, som framstår mest som rytmecollager. Jeg skal imidlertid innrømme at A Life Once Lost treffer metallmuskelen min av og til, enten det er med et heavyriff som funker bra, eller når den ene gitaren en sjelden gang river seg løs fra den taktfaste marsjen resten av bandet går. Men dette hører til sjeldenhetene, og skjer ikke ofte nok til å gjøre plata verdt å høre.

Generelt oser det hastverksarbeid av A Great Artist. Enkelheten på låtene og den lave kvaliteten på tekstene er én ting. Coveret er en annen ting. Deathwish er Converge-vokalist Jake Bannons label, og han har også gjort artworken på dette coveret. Jeg er Converge-fan, og skjønner ikke helt hvorfor Bannon roter med dette bandet i det hele tatt... Hans dekorasjoner av Converge sine plater er mesterlige, men dette coveret er rett og slett stygt. Det hjelper heller ikke på helhetsinntrykket at det er forskjeller mellom låttitlene i bookleten og på baksiden av coveret.

Jeg vet ikke hva A Life Once Losts ambisjoner for denne plata var, men de går i en musikalsk felle som med årene har fortonet seg mer og mer som en massegrav for metallband - fokuset på brutalitet har blitt for stort, og det å skrive overbevisende, menneskelige låter har blitt nedprioritert. Dette gjør A Great Artist til et album som har lite å by på etter at den spontane headbanging-refleksen har gitt seg. Det er mulig jeg er for streng mot A Life Once Lost her, men de blir for meg et ansikt på en type metall som mange band spiller nå, som jeg synes er helt elendig. Sjelløs, kunstig brutal og perkussiv metall med pinlige tekster, i gate med Lamb of God og det In Flames har lirt av seg i det siste. Jaja, det går vel over, som nu-metal gjorde.

I neste nummer: China-cymbalen - metallens venn eller fiende?

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo