Mas Cambios

Herman Dune

CD (2003) - Track & Field / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Kåt indianer

Dette får meg til å lure på om ikke Herman Düne må være et av verdens beste band.

Av Ingve Aalbu

Del på Facebook11.08.2003 (opprinnelig fra pstereo.no)

Jeg kjenner at følelsen kommer tilbake.

David-Ivar og André Herman Düne, to legendariske lasaroner, live på Checkpoint Charlie i Stavanger tidligere i år:

Det var en av konsertene der det føles helt utilgivelig å bruke tid på å kjøpe øl (samtidig som man får lyst til å drikke hele natta). Det var en av konsertene der man tar seg selv i å hyle som en kåt indianer mellom sangene (jeg pleier å holde meg til høflig klapping). Det var en av konsertene der man løper på do etter å ha vurdert seriøst å tisse i buksa (ahh, hvilken varm og god følelse).

Etter at det hele var over, så altfor tidlig, var jeg så omtumlet, forvirret og lykkelig at jeg klarte å rote meg inn på bakrommet på Checkpoint i Stavanger, på leting etter brødrene David-Ivar og André Herman Düne. Jeg skammet meg fryktelig etterpå da jeg oppdaget at "bak der" betydde bakerst i lokalet, ikke bak scenen. Samtidig forstår jeg hvordan det kunne skje.

Sånn er det når man blir overrumplet av to legendariske lasaroner. Og sånn er det nesten når jeg lytter til denne plata.

Det svensk-franske brødrebandet Herman Düne spiller, da som nå, en vindskeiv og vakker blanding av Jonathan Richman, Belle & Sebastian, Sebadoh, tidlig Neil Young og 22 Pistepirkko. Her er skranglekoret fra plata der Bonnie "Prince" Billy glir nedover veien, her er blokkfløyter, banjo, Lesser Lewis, noen ord fra Daniel Johnston, et eksemplar av "Sticky fingers" og et bilde av The Supremes. Det er folk-rock fra en åpen plass i skogen, med New York City som en ruvende skygge i bakgrunnen.

Det har kanskje noe å gjøre med hvordan ordene blir sunget, men "Red blue eyes" inneholder en av de mest stemningsfulle linjene jeg vet om akkurat nå:

"I like a rising sun in the east,
I love it when night falls on Hoboken,
it'll fall again,
truer word was never spoken."

Sangene på "Mas cambios" ble til da Herman Düne besøkte USA sommeren 2002. Oppholdet må ha gjort inntrykk, for New York City er over alt på denne plata.

David-Ivar og André har etter sigende skrevet over 400 låter. De 12 som er samlet på "Mas cambios", inkludert de umiddelbare klassikerne "Sunny sunny cold cold day", "Red blue eyes", "My friends kill my folks" og "The static comes from my broken heart", får meg til å lure på om ikke Herman Düne må være et av verdens beste band. Det er nesten så jeg får lyst å dra til Frankrike på leting etter flere raringer som ligner på Jar-Jar Binks og Leon, skråler i kor, spiller på ustemte Silvertone-gitarer, danser rundt med blokkfløyta og prøver så godt de kan å rive deg i stykker med de kuleste, mest fengende sangene du aldri har hørt.

"Mas cambios" er kanskje ikke den beste plata som er utgitt i år, men det er definitivt den som har gitt meg mest lyst til å kaste klærne og løpe naken nedover gata mens jeg hyler som en sprengkåt indianer.

Ahh, hvilken varm og god følelse.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: