cover

Man-Made

Teenage Fanclub

CD (2005) - PeMa / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Teenage Flicks

Mer enn godkjent fra det som engang var verdens fineste band.

Det fins i grunnen ikke ord for hvor idiotisk ypperlige disse skottene er. Ta for eksempel It's All In My Mind, første spor ut på bandets åttende album (da er alt regnet med, også samarbeidsprosjekter og obskure samlinger av B-sider). Kimende gitarer, kosmiske synthesizere, eventyrlige harmonier, og en melodi som slår en stakkar fullstendig til marken - det hele er jo rent for mye, og til å styrte seg svimeslått utfor balkongen av. Selv Vår himmelske far vil komme til å hive etter pusten og se etter ting å støtte seg til når konfrontert med flerstemt vokalarbeide av dette kaliberet. Så er da også It's All In My Mind det kanskje mest overjordisk vakre Norman Blake har pennet i løpet av sine femten år i Teenage Fanclub - og det sier ikke så rent lite.

Vi andre, mer dødelige, kan ikke annet enn folde hendene i stille takk og ærbødig mumlen i møte med slikt, og kanskje prise oss lykkelige over at resten av albumet ikke når opp til de samme høydene. Man skal jo leve etterpå, tross alt, og ikke ligge stygt skadet under balkongene alle mann. Nevnte Blake, Gerard Love og Raymond McGinley har ellers delt arbeidet demokratisk og matematisk mellom seg, og står nå oppført med fire sanger hver. Francis McDonald (BMX Bandits og primus motor i Shoeshine Records) er ellers permanent tilbake etter å ha vært med å danne bandet så langt tilbake som i 1989 for så å rusle ut av garasjeporten et par måneder før debutalbumet A Catholic Education (1990) ble sluppet. Han var, når sant skal sies, en av gutta også på Howdy! (2001), men det teller knapt, da ingen syns den skiva var no' stas, kanskje aller minst bandet selv. Uansett, la oss ikke glemme Blake: På Slow Fade slipper han gitarene ut av skapet og koster på i noe som er uvanlig rufsete og upolert til Teenage Fanclub å være. Vokal og koring er som alltid av en annen, bedre verden, mens himmelbårne refrenger og svimlende gitarkaskader sender lytteren strake vegen mot lykkeland. De to andre Blake-komposisjonene, Cells og Flowing, er derimot smått anonyme til ham å være, og hilser ved første møte bare innom med et lite nikk i døra for så å gå igjen like raskt som de kom. Gi dem derimot litt tid, og søt musikk oppstår.

Gerard Love er tradisjonelt min mann i Teenage Fanclub: Mannen bak singlene Radio (Thirteen, 1993), Ain't That Enough (Songs from Northern Britain, 1997) og I Need Direction (Howdy!, 2001), for ikke å glemme fantastiske Don't Look Back fra Grand Prix, burde vel sant å si vært slått til ridder nå, men sliter åkkesom med nok penger til husleia. Nå vet jeg ikke helt hvem som har skylda for den forbigåelsen, men hoder bør rulle oppe på dronningens kontor. Nuvel. Love briljerer ikke som før i tida, selv om Time Stops og Save er finfine låter som skriver seg pent inn i bandkatalogen. Spenner beina under en gjør de likevel knappest, til det er de rett og slett for gjennomsnittlige og venstrehåndspregede. Born Under a Good Sign er derimot luggume greier, og stjeler elegant fra Byrds' Eight Miles High, med en Rickenbacker-gitar som Roger McGuinn ville ha bifalt. Fallen Leaves, derimot, er hylende kjedelig, og knapt verdig å bruke pust på.

Bandets siste og mer innadvendte låtskriver, Raymond McGinley, er en underlig, gråsprengt en. Denne lange, krumbøyde mannen på nesten to meter har, trass i en betydelig mindre produksjon, skrevet noen av de mest minneverdige låtene i Fanclub-kanonen (ikke ulikt George Harrison, i det hakket mer myteomspunne Beatles), deriblant Your Love Is the Place Where I Come From fra Songs From Northern Britain (1997) og firkløveret About You, Verisimilitude, Say No og I Gotta Know fra makeløse Grand Prix (1995). Av hans bidrag på Man-Made biter man seg spesielt merke i supre og såre Don't Hide, albumets svanesang og sjarmøretappe. Bandets lekre harmoniseringer kommer her til sin rett i en nedstrippet, huskende ballade av godt gammelt TF- merke. Andre McGinley-komposisjoner som Nowhere og Feel er utsøkte, men ikke spesielt vågede stykker musikk, som ikke overgår hans tidligere triumfer.

Ellers merker man seg vel kanskje først og fremst at bandet nå figurerer på eget plateselskap, hvilket betyr at de har kunnet velge samarbeidspartnere selv. Skottene har derfor lagt øyriket bak seg i jakten på gode vibrasjoner, og stoppet i produsent John McEntires (Tortoise) studio i Chicago. Resultatet låter umiskjennelig som Teenage Fanclub, om det trenger man ikke tvile, men med tanke på at det er fire år siden sist burde bandet strengt tatt låte en del mer på hugget enn hva tilfellet er her – spesielt siden de heller ikke for fire år siden tok pusten fra noen. Og med tanke på bandets nyvunne kunstneriske frihet på eget selskap (og med Sony over alle hauger) burde ikke enkelte spor låte som var de rasket fram fra nederst i kommodeskuffen og tatt med i siste liten.

De pløyer kjent mark, og man aner kanskje en sårt tiltrengt tilbakevending til gamle høyder. Uansett er dette god, fin gitarpop uten alt for mange skarpe kanter å skjære seg på, og flott til å sitte i skyggen med. Innimellom låter de litt mer lo-fi enn hva vi er vant med fra den kanten, og McEntire synes å ha gitt dem et litt hardere og mer direkte sound, noe som jo selvsagt er bare fint. Det er i bunn og grunn de virkelig gode melodiene det skorter mest på her, hvilket har vært en foruroligende tendens i bandets siste karrierehalvdel. Noen av låtene her er briljante, ei er til å bli rent lyrisk av, de fleste er behagelige og ei er til å grave ned bak dassen. Men med tanke på alt det disse hedersmennene har beriket oss med synes jeg uansett at du skal hjelpe dem litt med husleia, dersom du ikke eier noe av dem fra før. Kjøp gjerne klassiske Grand Prix. Musikk blir knapt finere enn det. Selv skal jeg nå sette meg ned og høre It's All In My Mind igjen. Tre hundre tusen millioner ganger.

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo