cover

Doris

Earl Sweatshirt

CD (2013) - Columbia

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
West Coast Rap / Hardcore rap / Alternativ / Old school rap

Spor:
Pre
Burgundy
20 Wave Caps
Sunday
Hive
Chum
Sasquatch
Centurion
523
Uncle Al
Guild
Molasses
Whoa
Hoarse
Knight

Referanser:
Tyler, The Creator
MellowHype
Mac Miller
Frank Ocean
Odd Future Wolf Gang Kill Them All

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Los Angeles

Hva er vel en stemme fra eller til, når det uansett går til helvete?

"Something sinister to it/ Pendulum swinging slow, a degenerate moving/ Through the city with criminal stealth, welcome to enemy turf/ Harder than immigrants work, golf is stitched into my shirt/ Get up off the pavement brush the dirt up off my psyche", rapper 19 år gamle Earl Sweatshirt på sitt første studioalbum Doris.

Byen han prater om er Los Angeles – en by der mantraet om privat eiendomsrett er like dominerende som visjonene om mellommenneskelig relasjonsbygging er fraværende. Resultatet er fattigdom, etnisk segregasjon, overvåkning, gated communities og væpnede patruljer i det offentlige rom - noe som i sin tur forsterker nettopp den følelsen disse tiltakene i utgangspunktet søker å stagge. Frykten. Doris er på mange måter en Los Angeles film-noire i lydform.

Earl Sweatshirt tilhører det LA-baserte rapkollektivet Odd Future Wolf Gang Kill Them All, med medlemmer som Frank Ocean og anført av lederen Tyler, The Creator. I musikkvideoen til Earl fra 2010-debutmixtapen med samme navn, blir vi for første gang ordentlig introdusert. Hvor autentisk det er vet jeg ikke, men å se Earl og de andre kompisene skate rundt høye på pille og weed-cocktails – Earl slår seg og trekker så sin egen tann – gir inntrykk av at dette er unggutter omtrent av den typen Larry Clark fremstilte i filmen Kids fra 1995. De flyter hvileløst omkring i en verden fri for konsekvenser og formynderi. Låta er så spekket til randen av absurde volds- og sexreferanser og tettpakkede flerstavelsesrim at det hele nærmest bærer preg av autisme. Litt sånn Eminem hørtes ut rundt årtusenskiftet.

På Doris har rapperen blitt eldre. Flowen er den samme, men volden, homofobien, voldtektsreferansene og kvinneforakten er tonet ned siden mixtapen. Tekstene er ikke like grafiske og eksplisitte som de var for tre år siden, men i større grad et uttrykk for mer eller mindre modne refleksjoner. Stedet Earl Sweatshirt betrakter omgivelsene fra er fortsatt mørkt. Men de småsatiriske, karikerte skildringene har måttet vike for en verdensanskuelse forankret i et mer hevet, om enn kynisk, blikk. Earl har riktignok vokst opp i Santa Monica, et av byens bedre strøk. Men som middelklassekid i LA befinner du deg på en sosiokulturell utsiktspost med nærhet både til utstrakt desolasjon og forfall på den ene siden, og prangende rikdom på den andre. Håpløsheten som skildres i de mørke tekstene springer derfor ikke ut av selverfart gatenød, men et angstbefengt ungdomssinn på søken etter meningsfulle holdepunkt i livet.

Dystopiske Hive byr for eksempel på beskrivelser av et postindustrielt LA på randen av økonomisk så vel som moralsk konkurs: "From a city that's recession-hit/Where stressed niggas could flex metal with pedals to rake pennies in (…)Breaking news: Death's less important when the Lakers lose." På Chum, en av de sterkeste sporene, snakker Earl blant annet om faren som forlot ham da han var seks år gammel: "It's probably been twelve years since my father left, left me fatherless/And I just used to say I hate him in dishonest jest/When honestly I miss this nigga, like when I was six/And every time I got the chance to say it I would swallow it." Den barnslige stoltheten lar aldri erkjennelsen nå overflaten. Sårt og ærlig. Fraværet av faren har satt dype spor, og refereres til på flere låter. Frank Ocean dukker opp på Sunday. Og sammen med Earl leverer RnB-sangeren (solide!) rapvers om den kompliserte øvelsen det er å skulle balansere konsert- og studioliv med et konstruktivt kjærlighetsforhold. Det er tydelig at overgangen fra ung til voksen har gitt Earl et og annet og tenke på.

Albumet er befriende nostalgisk i sitt fokus på rap og flow, blottet for radiovennlige refrenger, ja nesten blottet for refrenger i det hele tatt. Rappuritanistene vil nok kose seg. Produksjonen har et tydelig organisk tilsnitt, med flere beats basert på samples, og kan minne litt om RZAs gamle Wu Tang-produksjoner. Mer dystert enn direkte hardt. RZA bidrar da også på produksjonssiden, i tillegg til The Neptunes, Tyler The Creator og Earl selv. Med unntak av jazztonene i Burgundy, låter Doris aldri særlig oppløftende. Lydbildet er en erklæring om tingenes bedrøvelige tilstand. Selv stemmen til Earl låter resignert, som om han har problemer med å se poenget i å si noe som helst. For hva er en stemme fra eller til, når det uansett går til helvete? Sterkt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ed Harcourt - From Every Sphere

(Heavenly)

I'm aware that I'm speaking but the words come out wrong, So I'll put it across in a simple song.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
Jens Lekman - Night Falls over Kortedala