cover

NIA

Blackalicious

CD (2000) - Mo'Wax

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Alternativ / West Coast Rap

Spor:
Searching
Fabulous Ones
Do This My Way
Deception
A to G
Cliff Hanger
Shallow Days
Ego Trip By Nikki Giovanni
You Didn't Know That Though
If I May
Dream Seasons
Trouble (Eve Of Destruction)
Smithzonian Institute Of Rhyme
Beyonder
Making Progress
As The World Turns
Sleep
Finding

Referanser:
Latyrx
Dj Vadim
A Tribe Called Quest
The Roots

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Brothers Gonna Work It Out

En kramgod hip hop-plate foreldrene dine kanskje vil finne for lite streetwise, men som bestemora di helt sikkert vil elske.

Fra sitt eksil i studentbyen Davis (i California) som den afroamerikanske delen av vinyljunkigjengen kjent som Soulside, var duoen Blackalicious - Tim "The Gift Of Gab" Parker og Xavier "Chief Xcel" Mosley - på tidlig/mid-nittitall med på å gi undergrunnsscenen på USAs vestre kyst et nytt, sprekt, gøyalt, men veldig røft ansikt med blant annet klassikere som Asia Borns Send Them, DJ Shadows Entropy og Blackalicious' egne Swan Lake. Naturlig nok, som det peneste fjeset i gjengen, fikk DJ Shadow etterhvert platekontrakt på independent selskapet Mo'Wax, og fikk - etter stor suksess med sine utgivelser - overtalt dem til å ta inn resten av gutta også. Med selskap i ryggen kunne det selvdrevne Soulside kutte studielivet (utrolig hvor langt man kan komme uten et hovedfag!) og flytte til San Francisco Bay Area og la puppen Soulside - Som Gab selv har utrykket det - bli til sommerfulgen The Quannum Projects.

Og for de som gledet seg til de sorte velsmakelighetenes debut på langspillerformatet - og for alle andre som har sansen for den litt mildere men allikevel underholdende feel-good siden av hip hop - har Nia vist seg å være en vederkvegende lek med smaker og farger. Sommerfulgen flagrer omkring i en vakker verden av gruvi funk-soul og organiske rytmer, strever mot himmelen og lander på en blomst for å nyte av jordens grøde.

For å ikke forsvinne helt inn i det poetiske hjørnet, som Nia så sterkt inspirerer en til, så kan plata på en måte beskrives som en asymmetrisk versjon av en Dr Dre produksjon: Melodiøse sample-konstruerte beats som kan appellere til de fleste - selv om Blackalicious nok har gravet litt dypere enn Dre med sine Barry White- og Isac Hayes-riff (og tjent inn litt på års arbeid i bruktplatebutikkene: De har sikkert ikke betalt en dritt i klareringer) - og med en cool aura av blaxploitation-aktig Harlem-grooves som får deg til å ville ta på deg afroparykken og turboslengbuksene, 'puff-puff the homegrown' og kruse byen for the word on the streets. Samtidig er låtene så langt fra noen tunge club-bangers som kunne kommet fra den lett suspekte LA-doktoren (jeg ville ikke kjøpt Fluxtablettene mine av ham om jeg så hadde fått betalt for det) og så totalt blottet for den samme doktorens identifisering og glorifisering av de narkopushende, våpengale blaxploitation-skurkene at Blackalicious lett kunne glidd inn som erstattere for det lokale kirkekoret på en søndag formiddag.

Gjennom platas 18 spor føres vi fra den ene hørverdigheten til andre, hele tiden med en ny vri, enten det er en ny rimteknikk fra Gab eller et spennende sample og små mellomspill mellom låtene fra Xcel som får deg til å sitte helt ytterst på stolen for å få med deg alt. Låtene har allikevel en ganske enkel oppbygning og er aldri vanskelige å ha med å gjøre. Singelen Deception er et prakteksempel på en fengende låt kun bestående av en god basslinje (spilt av Harley White), et klamprende pianoriff-sample og et trallende refreng du finner deg pent nødt i å synge med på. Selv om tonene ikke er like nyskapende som de var i sine unge Soulside-dager, unngår Xcel tidligere tendenser til å kunne la sangene drøye ut og bli for lange, mest tydelig i gøyale beat-skift i utgangen av låter som på Dream Season, eller kamplåten Trouble, en låt i god gammal trommekræsjende Soulside-stil, som etter et avvæpnende vers av Gab glir over i røff battlebeat og DJ Ice Water med noen steintøffe kutt og skratchinger. Mye av plata er dog tilegnet de mer sjelfulle soft-core låtene, uten at de er mindre spennende av den grunn.

The Gift Of Gab på sin side gjør seg gjennom hele plata navnet sitt fortjent med en sjelfulle stemme og en ordsmedkunst verdig Snorre sjæl. Enten det er med abstrakte kamprim på det hardtslående åpningssporet The Fabulous Ones, en meget opplysende innføring i bokstavrimingens kunst på A To G, historiefortelling eller rene poetiske og filosofiske betraktninger av de store livene våre, og den rare verdenen vi lever dem i, er det alltid utført med lyrisk og rytmisk briljanse. Og mannen er neimen ikke så dum til å synge heller. I tillegg får vi også noen friske innspill fra resten av Quannum-stallen. Et av de nyere tilkomne, Erin Annova, gjør deg glad med sin behagelige sang på If I May og backer poet Nikki Giovanni på hennes Ego Trip-reise i den svarte halvgudinnens fortreffelighet (med hennes egne geniale ord: "I'm so hip even my errors are correct"). Gamlegutta Lyrics Born (Latyrx) og Lateef The Truth Speaker (også Latyrx) legger sine fete sing-songete rim på henholdvis Do This My Way; If I May og Smithzonian Institute Of Rhyme. Hvorav sistnevnte er en gruvi liten uptempo-beat som senere har blitt brukt av ingen ringere enn Missy Elliot. Det noe ufokuserte over platen virker for det meste bare inspirerende og sympatisk, men sklir litt ut når DJ Shadow entrer scenen på Cliff Hanger med en trommemaskin og skumle tekno-aktige synther mens Gab leverer kanskje tidenes første fantasy-rap (han ender opp med å bli forhekset av dragedronningen). Spennende - men, i dette tilfellet, temmelig malplassert.

Undergrunn vs. mainstream-problematikk er noe som ofte kan (uten å nevne navn...) prege tematikken til undergrunnsartister til det langtekkelige. Men de få låtene som stiller i denne kategorien, hovedsaklig Deception (som har blitt nærmest en independentartistenes nasjonalsang med sitt fengende refreng: "Don't let money change you!") og Shallow Days, er egentlig bare historier om folk som gjør feil valg, lar ting komme i veien for det de egentlig vil her i livet, eller gir opp å prøve. På Shallow Days er det en 'gangsterrapper' Gab samtaler med: "I said 'I'm all about protecting mine, but neglecting minds for getting left behind. / Why don't you change your environment?' / He said 'This is all I know, / plus my fam's all that I got, I can't go' / I said 'you gotta make it for the fams' / 'damn,' he said 'I didn't make the ghetto, / the ghetto made the man' / I said 'you're more than just that,' / shook his hand, said 'Damn, you gotta find a way / to break the devil's mast er plan, peace'" Budskapet er så enkelt som at vi kan forandre hvem vi er og gjøre noe med livet vårt. Og for å henvise litt mer til blaxploitation-generen legger han seg altså mer på en selvrealiseringslinje à la Curtis Mayfields "I know I can break it/ This Life just don't make it" (Pusher man), enn antigangsterlinjen à la filmsampelet på Willie Hutchs Brother's Gonna Work It Out: "We gotta get rid of the pimps, the pushers and the prostitutes."

Selv lever ikke duoen i noen ghetto. Men for Tim hadde djevelen en helt annen (special-for-you-my-friend-) plan som han har fått kjempe imot: Under de fire laaange årene de brukte på å lage plata slet han med store alkoholproblemer. Og mens Xcel var på sitt mest kreative noensinne måtte vennen og kollegaen kjempe hver dag for å komme seg til studio. At han blomstret og utfoldet seg når han først kom seg dit viser den høye kvaliteten på rimene. Og at satan til slutt måtte se seg slått er den utrolig positive og livsglade stemningen i plata et levende bevis på. Om man videre ser på tekster som på Dream Seasons forstår man også at musikken har vært like mye middel som mål, ja kanskje det eneste våpenet i denne kampen: "Even in the hard times / feeling pressures, suddenly i feel the god mind, / put me back in line, / I can find, / if life is a prison, then music is the yard time." Og linjer som beveger meg slik som denne, gir det åndelige aspektet ved plata substanse og hindrer det fra å virke kunstig eller for høytsvevende.

NIA er et dokument som viser litt av det hip hop har mistet under sin erobring av verden. Helt vanlige mennesker som gjør sin ting og strever for å ha det - og å bli - bedre, som mennesker og i det de gjør. Den er ingen laidback gansterfantasi men heller ikke noe pompøst "vi skal redde verden med vår spirituelle revolusjon" manifest. Den har snarere en vag ramme av sin veldig down-to-earth-åndelighet (for å bruke et paradoks?), og en inkluderende afrosentrisme(et til?) som fokuserer på samholdet blant sine nærmeste, ikke hatet mot de andre.

Omslaget til plata viser to barn som sitter sammen på rommet sitt og leker med platene sine og koser seg, strever litt med en vanskelig skolisse og fryder seg over den flotte mikrofonen. Og det gjør i grunnen plata også.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Supersilent - Supersilent 7

(Rune Grammofon)

En knallsolid konsertfilm med flere store høydepunkter. Hiorthøy og Supersilent i sublimt samspill.

Flere:

The Core - Vision
Håkan Hellström - Ett Kolikbarns Bekännelser