cover

Discotheque of Darkness

Ping

CD (2009) - Luftwaffel

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Prog / Psykedelia / Poprock

Spor:
Hick in the Mall
Mr Will B
Discotheque of Darkness
Corny Crack Jimmy
Brothers
Sir Dancealot
Theater of Shame
The Soul in the Woodshed
(You Are the One That They Used to Call) Donkey Kong
Yes Means Yes
A Day in the Soup
It's Your Grave (Can You Dig It?)
Cross Country Skiing
The Customer & the Manufacturer
Flesh With a Wish

Referanser:
Ween
Frank Zappa
The Kinks
Big Dumb Face
XTC
Pink Floyd
King Crimson
The Residents
Major Parkinson

Vis flere data

Se også:
Hurricane Spoof - Ping (2012)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Det mørke diskotek

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros! En moderne norsk klassiker?

Pilegrimsferden på de avsidesliggende stier i Pings makeløse verden fører oss omsider frem til musikkens Mekka, det Mørke Diskotek. Utenfor den neonblinkende perleporten kan det valfartende publikum straks høre de lokkende rytmer og de tentakelfangende melodier som formerlig kravler ut av høytalere og forsterkere – samtlige skrudd opp til elleve - og som hengivent nekter å gi slipp før byttet er fullstendig paralysert. Skjønt, lammet av skrekk eller kjærlighet får blir en sak av høyst individuell karakter.

Trippende tissetrengte av forventning forter man seg inn. Vel inne på dansegulvet beskues en broket forsamling hvor Fugledansen, Travolta-disco, Bro-bro brille, psykedelisk foxtrot og testosteronladet headbanging bringes til nye nordiske høyder og glitrende tinder. Eventuelt til bunnen av alle dalførers Mor. Avhengig av ørenes eier.

Imidlertid. Over oss snurrer discokulene som besatte snurrebasser og kaster fragmenterte lys av spaltet rock, poppiruetter og absurd humor over de finurlige manesjeklovnene som smiler sine uutgrunnelige smil bak utstuderte bløtkakefjes.

Discotheque of Darkness beveger seg over flere tablåer, eller snarere - diskoteket har flere etasjer. Ping inntar (igjen) rollen som amorøs diskoløve med obligatorisk ukneppet silkeskjorte, småpatetisk dansende med stumpen dissende lik atten kg sjokoladegelé i en sementblander, mens gullenker tykke som en gjennomsnittlig navlestreng klasker hypnotisk mot et teppe av sirlig dandert brysthår. Det er klart man både undres og gremmes i ren fascinasjon. Men så. Plutselig! Buster ikke Disco-Johan til pomadesleiken og gir oss djevelens tegn mens han skrikende polkamarsjerer til toner av progrock og utdaterte synthesizerlyder?

For etter som kvelden skrider frem (og kanskje i takt med at ymse alkoholdholdige substanser begynner å renne som snørr i en barnehage sen høsttid), flyter også Pings ulike personligheter opp til overflaten. Diskoteket fremstår nærmest som et maskeradeball. Enkle sjeler kan lett bli forvirret.

I en mørk krok sitter den svevende akademiske kunstrockeren, nippende til Pernod og overbeviser de fremmøtte med tørr saklighet og vittig presisjon. En alvorstung humorist vitser musikalsk om The Beatles og The Kinks. Snutter av folkeviser heliumsynges rundt det elektriske leirbålet. En saksofon kvitrer, en fiolin koser med skarpladde gitarer og mumlende hammondorgel. Men den joviale skøyeren med utpreget sans for selskapsleker og groviser - uunnværlig i et hvert selskap(?) - ønsker til stadighet oppmerksomheten. Og får den.

Og heller ikke kan vi ta øynene vekk fra Ping som musikalsk sexy forførerske. Nå, sexy på en skremmende måte vel å merke. Omtrent som en smellvakker, men skjeggete tante som uten nærliggende forklaring bærer rundt på en kalkun pyntet med girlandere og nonstop.

Hvis Crimson er King, er Ping hoffnarren med The Real Thing. Alt er med andre ord slik det skal være i kongeriket Ping.

Selv om tittelen kanskje skulle gi lytteren visse idéer eller forhåpninger, er åpningsnummeret Hick In The Mall slettes ikke muzak, altså heis- eller kjøpesentermusikk. Ping søker en annen funksjon enn "bare" bakgrunnsmusikk til bestikkets og glassenes klirr, eller som et rent akkompagnement til de handleglade på Liertoppen. Den behagelig slentrende, dunkle og monotone bassgangen, den smånifse syngende fortellerstemmen samt spøkelseskeyboardet som uler forfriskende og treffsikkert, bringer i erindring litt av hvert. For eksempel en fjern Residents-slektning med bachelor i barokkmusikk og forkjærlighet for Modern Talking.

Den selsomme discopoplåten med en aura av mystikk samt hjerneklister av uvaskbart merke, føles uansett som et fortreffelig valg som kveldens aperitiff. Og videre. Både Corny Crack Jim og Brothers forener det beste fra de foreldede Nintendo-spillenes sorgfrie melodilinjer med henholdsvis akustisk psykedelisk folkpop og vennligsinnet rock med harmoniske over- og undertoner fra McCarthy/Lennons kokebok, - uten at man skjemmes av synlige sømmer eller annet slett håndarbeid.

Tempoet skrus opp og ned, fra maskulin høyoktan-fart til slowmotion-jogging i de mer bisarre gevanter. For eksempel serveres: Vidar Sandbecks Pengegaloppen, klassisk rock, jazzrock à la Frank Zappa, litt fingersnacks fra Ween og Eels' gourmetkjøkken, og nevnte TV-spill tilført omparytmer mest av alt hjemmehørende i et stykke av Thorbjørn Egner. Dette stekes så på åpen helvetesgrill sammen med et assortert utvalg av progrock, funk og viser. Vokalist Jørgen Greiner opptrer både som Kokkesmurfen og Gargammel, Gene Ween og Gene Simmons. Hele tiden med tungen noenlunde rett i munnen. Det hele trampes flatt av Monty Python-foten og serveres på en helsebringende (gin)seng av posjerte poppoteter tilberedt av XTC og kjøkkenassistent Brian Wilson.

De ydmyke beskrivelser til tross: Det er ikke kaotiske bruddstykker av musikk, eller en voldsom lapskaus hvor alle valører er forsvunnet som settes på bordet. Og det utfordrer heller ikke all vedtatt musikalsk logikk og fornuft. Det må i tilfelle kun være hos de verste musikkpietister. Helhetlig virker utgivelsen samlet, konsentrert, faktisk noe dempet og kanskje en smule mer konvensjonell/tilgjengelig enn tidligere verker. Genre og stil tatt i betraktning, låter store deler av Discotheque som en eksperimentell rockeplate fra sent syttitall. Foran oss har vi stående et måltid komponert etter kombinasjonen "talentfull improvisasjon/humoristiske innfall/moden og sikker låtteft", - hvor de ulike råvarer og smaker kompletterer hverandre meget godt. Dog, noen kjønnshår i suppa hører nærmest med i et Ping-måltid.

Musikerne er en gjeng kameleonaktige eklektikere som med glimt i øyet, snuter for klebrige melodilinjer og hjernene innstilt på "moro og galimatias" skriver i et mangfold av uttrykk og teknikker. Dessuten innehar de den fine egenskapen til å sette gåseøyne rundt diverse stilarter, og på den måten arbeide frem materialet med en reflektert holdning – simultan distanse eller ironi, og pasjonert nærhet.

Idéene har åpenbart flommet som melk ut av en bristende Dagros, men kalvene selv - med sine glade drøvtyggerhopp og barske byksende innfall – har for lengst tørket spenevarm morsmelk fra sine munnviker. Ping har, i all sin barnlige lekenhet, nemlig vært voksne lenge. Den utmerkede The Castle Massacre fra 2006 står som hørbart bevis for akkurat det. Og kanskje vil Discotheque of Darkness også vokse med årene og bli en moderne norsk klassiker.

Det eksisterer band som putter langt flere genre og ingredienser i sin gigantblender og lager de mest utrolige musikkdrinker. Artister som spiller raskere, hardere, mykere, langt mer teknisk. Hvor uttrykket er sintere, gladere, galere eller mer harmonisk, - musikere som utvider horisonten i større grad. I en slik sammenheng, rent internasjonalt, henger Ping bedagelig til sånn omtrent midt på treet hvor de har modnet til en særegen liten frukt. Jeg tror de er fornøyde med det. Og kanskje favner de flere lyttere med en slik tilbakelent posisjon akkurat der de dingler? Diskotekets mørkemenn egner seg nemlig like godt som husorkester i dine foreldres feiring av sølvbryllupet som musikalske verter i ethvert bursdagsselskap på mentalinstitusjonen.

Og mens presse og kritikere fortsetter å koke sin egen grøt, spretter Pingpongballen likeglad og ufortrødent videre...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


This Is Music Inc. - Krasnapolis

(Black Label)

Retrofuturistisk antihelt med et knippe moderne klassikere innen norsk undergrunnspop.

Flere:

Thelma & Clyde - White Line
Deathprod - Deathprod