cover

Black Sheep Boy

Okkervil River

CD (2005) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Elegant elendighet

I ain't trying to be no good. I'm happy. (Richard Pryor).

De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.

Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger "det sorte får" som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. "The Black Sheep Boy" går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendene figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.

De mer hujende og offensive låtene som stormende For Real, litt for stampende Black og svært så utadvendte og radiovennlige The Latest Toughs er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. In a Radio Song er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er Get Big, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse - og de fleste andre - er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve her, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. Song of Our So-Called Friend, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning - alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.

Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter - eller en hitlåt - holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.

Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.

comments powered by Disqus

 



Håkon
2005-08-15Ubeskrivelig

Dette albumet er kvalitet.
"For real" må være en av de mest gripende og engasjerende sangene jeg har hørt som kom ut i år. Man får virkelig lyst å tromme villt i takt med "gitarslagene" som kommer frekvent.

Black er også en nevneverdig sang:) Og alle de andre sangene gjør plata til en super helheltsopplevelse. Ikke til å legge skjul på at coveret ser utrolig bra ut også.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo