cover

Youth Is For the Old

Lucknow Pact

CD (2005) - Hit in Yo Soul / Dotshop.se

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Indiepop

Spor:
If You Leave Me, Take Me With You
A Few Drinks, a Few Laughs
Dowlands
Fools of Love
Youths Is For the Old
Forever Young, Forever Poor
Land of the Happy
Aurelius' Dream
The Critics, the Band, the In-between
Timeless Times
Take Me to Lucknow
Lucknow Revisited

Referanser:
The Smiths
The Radio Dept.
The Monkees

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Bra åpning - men hvor er melodiene?

Åpningssporet er en grumsete popsak som sprer både go'melankoli og glede i en gammel indie-skrott.

Noen år tilbake spilte jeg i band. Vi fikk ikke øvd så mye sammen, så vi ble vel aldri skikkelig flinke. Men stolthet og en aura av autentisitet mente vi var viktige bestanddeler i dette prosjektet, og vi lo godt av oss selv da vi skapte noen skamløse kopier av The Smiths-låter. "Dette riffet er såå Johnny Marr! Vi kan ikke spille det der!" utbrøt vi flaut, hvorpå alle mann returnerte til sine respektive lesesaler og en eller annen vag plan om stødig jobb.

Dette samme riffet kom til meg for noen uker tilbake da jeg satte Lucknow Pact sitt debutalbum i spilleren: gitarintroen på Fools of Love er "såå Johnny Marr" at noen burde anmeldt disse gøteborgerne til den svenske versjonen av Sæmund Fiskvik. Nåvel. Youth Is For the Old skal visstnok ha skapt en viss blest i svensk musikkpresse. For undertegnede er jo slike signaler noe man lytter til med litt ekstra oppmerksomhet.

Åpningssporet er en skikkelig grumsete, mid-tempo popsak som sprer både go'melankoli og glede i en gammel indie-poppers skrott. Lucknow Pact har også vært freidige nok til å trykke tekstene i coveret og serverer oss strofer som "It makes no difference where your love lies, I'll drag it out of you and make it mine", kun ett minutt ut i platen. Denne lavmælte popsensibiliteten som fremvises i "ettan" If You Leave Me, Take Me With You er skikkelig flott, men rager dessverre milevis over det som serveres i de resterende spor. Allerede på låt to trekkes tempoet opp, og vokalist Markus Hasselblom tråkker inn i et landskap der stemmen ikke kommer til sin rett mens melodien forblir halvveis uinteressant.

Riktignok er denne uptempo-popen til Lucknow Pact av andre - svenske kritikere og plateselskap - blitt fremhevet som nærmest genial, og de samme nikker kraftig i retning popmusikk fra 60-tallet og, ja, allerede nevnte The Smiths. Men i mine ører er ikke bandet i stand til å finne de riktig gode melodiene - de som gjør at man nynner på sangene og lengter tilbake når ikke platen går i spilleren. De "triste" partiene er heller ikke så godt gjennomarbeidet at de risses inn i sjelen. På langt nær. På avslutningssporet Lucknow Revisited, selvsagt en ballade, blir swenglish'en og dårlig vokal så fremtredende at den går i ett med det uinspirerte og påtatt triste temaet.
Og hva er det med svensker og orgel? Også Lucknow Pact kverner ut en sånn tynn psychobilly-orgel-lyd som vi også har hørt hos band som Teddybears Sthlm, Bob Hund og tidvis Fint Tilsammans.

Gitarspillet er riktignok liflig og flott til tider, og står ikke teknisk tilbake for noen av de ovennevnte inspirasjonskilder. Men også dette lider under mangelen på en skikkelig god melodi. Så når melodiene forblir sånn midt på treet blir det heller ikke så fristende å sitte seg ned i en studiesirkel for å lese og diskutere tekstene. For disse er ganske så gjennomarbeidet, faktisk. Som vist i The Critics, the Band, the In-between om det trøblete vekselforholdet mellom popband og dets kritikere.

På mange måter er jeg vel glad for at disse The Smiths-pastisjene som bandet mitt produserte aldri ble grunnlaget for full satsing på musikk, og null satsing på karriere og jobb. Når undertegnede nå, 5-6 år etter at eget bandprosjekt pakket sammen, ser hva Lucknow Pact har fått til med utgangspunkt i en idé om et Johnny Marr-riff og en dose 60-tall, vil jeg hevde at dette knapt blir et levebrød for gøteborgerne. Om Youth Is For the Old bare blir en klassiker i enkelte smale indiepop-kretser, bør de være relativt fornøyde.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Inspiration Information

(Strut)

Vellykket integrering mellom etiopisk jazzpionér og britiske fusjonister.

Flere:

Foster The People - Torches
The Thing - Garage