cover

Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground

Bright Eyes

CD (2002) - Saddle Creek / Wichita / Clearspot / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Indierock / Americana / Singer/songwriter

Spor:
The Big Picture
Method Acting
False Advertising
You Will. You? Will. You? Will. You? Will.
Lover I Don't Have to Love
Bowl of Oranges
Don't Know When But a Day Is Gonna Come
Nothing Gets Crossed Out
Make War
Waste of Paint
From a Balance Beam
Laura Laurent
Let's Not Shit Ourselves (to Love and to be Loved)

Referanser:
Desaparecidos
Beck
Lullaby for the Working Class
Neutral Milk Hotel
Violent Femmes

Vis flere data

Se også:
Letting Off the Happiness - Bright Eyes (2001)
I'm Wide Awake, It's Morning - Bright Eyes (2005)
I'm Wide Awake, It's Morning - Bright Eyes (2005)
Digital Ash In a Digital Urn - Bright Eyes (2005)
Cassadaga - Bright Eyes (2007)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Children of the Corn

Fra hjertet av USA kommer en av årets mest hjerteskjærende, ambisiøse og personlige plater.

Bare 22 år gammel er Conor Oberst allerede en meget dreven artist. Siden midten av 90-tallet har han drevet skranglefolkrock-bandet Bright Eyes, og tidligere i år slapp han den mer primale Read Music/Speak Spanish under navnet Desaparecidos. Trolig var det godt for den hyperaktive obersten å få blåst ut noe sinne der. Mens platen var en hissig og undervurdert terrier, nærmere punkrock enn folkrock, er han nå tilbake der han hører hjemme med en ambisiøs plate hinsides genrefesting - med låter og fremførelse av en helt spesiell egenart.

Lifted or The Story Is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground er et kvalitativt kvantesprang i forhold til hans tidligere utgivelser. Det sprikende lo-fi preget er pusset på og delvis erstattet med et større lydbilde som inkluderer halve Nebraska i spillerstallen. De som liker statens alternative rockescene vil sikkert kjenne igjen medlemmer fra Cursive, Azure Ray, Crooked Finger, Lullaby for the Working Class og andre. De spiller det meste som kan blåses, klimpres og strykes på. De militære trommevirvlene binder låtene taktfast sammen og alt dette skaper en stødig klangbunn til Obersts episke visefortellinger og hans følgesvenn kassegitaren. Conor Oberst klarer å være det naturlige midtpunket oppi alt dette sirkuset, og fremstår som en ledende autoritet innen moderne amerikansk rock. Med sin nasale stemme, syngende, fortellende eller skrikende, ruller han opp beretninger om seg selv og nasjonen med overbevisende modenhet og politisk brodd. Hans kombinasjon av angst, sjel og sinne leder til sammenligninger med både Dylan, Beck og Robert Smith (The Cure), og likhetstrekkene er bestemt til stede, som de også er til The Flaming Lips, Violent Femmes og Elephant-6 scenen, med band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control.

Oberst tøyer grensene på det lange åpningssporet The Big Picture som er en noe stillestående låt der det høres ut som han står i grøftekanten, predikererende om å vende hjem mens bilene suser forbi. Den løper ut i et plutselig skrik som på en måte åpner for selve platen, "there is no beginning to the end" som han begynner på andresporet Method Acting, og her kommer også de andre musikeren etterhvert frem. Det avsluttes med Let's Not Shit Ourselves, som også er en slik lang, fortellende låt i Dylans ånd, men med langt bedre flyt enn åpningen. Mellom disse ligger perlene på en snor. Varme ballader som svulstige False Advertising, Nothing Gets Crossed Out og verandacountry-allsangen Laura Laurent blander seg med Bright Eyes' mer rølpete og begersvingende sider.

Tekstmessig kan Conor Oberst virke vel opptatt av seg og sitt univers, men det er ikke til å komme unna at hans personlige beretninger virker bemerkelsesverdig ærlige og uredde. Gledelig er det derfor at omslaget er tykt og fint med alle tekstene inkludert, noen trykksleiver til tross. Selv om hele platen er gjennomarbeidet, er den også preget av en slik løs stemning, der "feilene" som gjøres integreres i helheten, og det er vel opp til hver enkelt å vurdere om det er negativt eller om det bare ytterligere bidrar til å gjøre Bright Eyes til et humant og sjarmerende band, "We need a record of our failures" som det heter et sted på platen. Ulike former for field recordings gjør i hvert fall sitt til at Lifted... aldri får en steril studioatmosfære.

Enkelte svakheter til tross, man må bare beundre den enorme kapasiteten som bor i den modige lille spretten fra Omaha. Hans liveopptredener er allerede klassiske, og akkurat som på denne platen vet vi aldri om de vakre øyeblikkene vil vare, eller om han vil eksplodere i frådende sinne. Det er dessuten ikke så nøye hva vi skriver om ham, "Ambition I have found can lead only to failure. I do not read the reviews. No I am not singing for you." Fett nok, Conor Oberst er uansett ritalin for sin generasjon, historiene hans løftes høyt til himmels, men de er fundert dypt i jorda. Legg øret til bakken, lytt.

comments powered by Disqus