cover

The Meadowlands

The Wrens

CD (2003) - Lo-Max / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Alternativ / Emo

Spor:
The House That Guilt Built
Happy
She Sends Kisses
This Boy Is Exhausted
Hopeless
Faster Gun
Thirteen Grand
Boys, You Won't
Ex-Girl Collection
Per Second Second
Everyone Chooses Sides
13 Months In 6 Minutes
This Is Not What You Had Planned

Referanser:
Spoon
Pinback
Dinosaur Jr.
Sebadoh
Okkervil River
Jimmy Eat World
The Posies

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Sing Your Heart Out

Sju års ulykke, fulgt av 13 formidable spor. The Meadowlands er oss omsider i hende.

Det har ikke mye med saken å gjøre, men all den stund VM i fotball er ugjenkallelig over, med sine springskaller og stamp i underlivet, er det tilfredsstillende å kunne kaste lys over minnet til Manuel Fransisco de Santos, aka Garrincha, den brasilianske høyrevingen som drev ungarske og russiske venstrebacker til fortvilelse på 50- og 60-tallet, som med uvøren eleganse fintet dem gråtkvalte og latterliggjorte inn i garderoben, og som i øvrighet levde et utsvevende liv bygget på sex og gjæret drykk. Selvdisiplin eide han overhodet ikke, og lausunger hadde han i hver havn - også i Sverige, etter å ha hooket opp med en lokal brud under verdensmesterskapet i 1958, etter å ha stukket av fra hotellrommet en kveld og ikke returnert før neste morgen. Tilnavnet fikk han for øvrig av sin søster Rosa som barn, fordi han var så liten; mye mindre enn de andre på sin alder; kjælenavnet tok hun fra den vesle brune fuglen av spurvefamilien med sort stripe på ryggen som vrimlet i Pau Grande, landsbyen hvor Garrincha vokste opp. Her i steinura kjenner vi igjen garrinchaen som gjerdesmetten, i anglofile strøk som "wren".

Hvilket skulle lede oss "elegant" over til eeeh... New Jersey-bandet The Wrens. Både de og driblekunstneren kjente og kjenner igjen trøbbel når den står og hamrer på døra. Garrincha slet med alkoholproblemer og kalvbeint gange, og den seksuelle debuten fant sted med et esel. The Wrens ga på sin side ut to vellykkede album i 1994 og 1996, bare for maktesløse se at plateselskapet ble kjøpt opp av mangemillionæren Alan Metzel, som forsøkte å presse bandet inn i et mer radiovennlig format. Noe de avslo, trass i gullkantede kontraktsforslag liflig blafrende foran nesene. Kontraktløse og desillusjonerte fikk de istedet se et annet band ta over som selskapets spydspiss, og det With Arms Wide Open: Creed. Deretter gikk enda fem år, med opprivende konflikter, evige avsvergelser og skifte av plateselskap. Til slutt endte The Wrens opp på vesle Absolutely Kosher Records og startet innspillingen av nytt materiale som hadde fått ligge i årevis mens de lette etter nytt selskap. Da de omsider sa seg fornøyd med resultatet, feiret de med å gå på fylla. Og mistet mastertapen.

Legg til to år, og New Jersey-gruppen hadde i 2003 brukt sju av sine beste år på å slåss mot platebransjen og seg selv. Ut kom The Meadowlands, denne innbitte kolossen av ei skive. For å ta en drøy sammenlikning: Jeg satt en gang i en rusten karusell, på et rustent tivoli, og fryktet for mitt liv, da flygekoppen jeg satt i virket alt annet enn forsvarlig sikret, men den karusellturen var som en rotur på blikkstille vann i morgendis i forhold til den elleville ferden The Wrens drar oss med i på The Meadowlands. Fra skogssusende The House That Guilt Built til pianosenkede This Is Not What You Had Planned toner ut utspiller en vakker, sjelegravende musikalsk og brennende emosjonell ferd seg - og mellom polene ligger elleve spor som kan sette glomerker på det mest avstumpede hjerte.

Nå er det kanskje uinteressant for de aller fleste i hvor sterk grad The Meadowlands lykkes i å spille på denne anmelders emosjonelle strenger. Slikt er høyst individuelt, selvsagt. Men de lykkes i alle fall med å fange opp alle de følelser som måtte strømme gjennom kroppen til noen-og-førtiåringer som har vært bare et pennestrøk unna verdensomspennende suksess, og likevel takket nei. Bitterhet, nostalgi, følelsen av å være slått; alle går de hånd i hånd, vever seg inn i hverandre, og kommer til uttrykk i glassklare, skimrende melodier, hvinende gitarkaskader og desperat intens vokal fra Charlie Bissell. Ta den angstbiterske Happy, et kynisk, men angerfullt farvel til noen man en gang elsket, avmålt, beregnende og satt opp mot iskalde bakgrunnskoringer og et uendelig sørgelig gitartema. For å si det slik: Dette er ikke Keane. Dette er ikke billig, produsert ulykke.

Happy er en eller annens hjerte, hugget ut og servert, intenst, blodig og hjerteskjærende, men også med et smil i munnvikene. Det er emo, men ikke som du har hørt det før. Eller ta She Sends Kisses, en fransk musette-dreven sak som legger seg midt i ryggraden allerede under de første skjøre akkordene, bare for å gro fast i det flere og større elementer mikses inn, til det punkt at man knapt ser land lenger. Skjørt, vekselvis rått intenst, desperat og spooky, som en blanding av Twin Peaks og Dinosaur Jr.

Og slik fortsetter det i grunnen. Med This Boy Is Exhausted, en transparent kommentar til de siste sju årene, komplett med manisk beat, falsettkoringer og bølger av glødende riff. Og ikke minst med Hopeless, en musikalsk kniv i magen, framført av en vokalist som for lengst har innsett at slaget er tapt, at man på et eller annet sted valgte feil og ble sittende igjen tomhendt:

Hopeless
That this will turn out better
This isn't what I wanted
I should have listened to them
Go thank yourself for nothing
It's really all you're good for
Every year you wasted.

Det betyr ikke at det egentlig høres ut som de er i ferd med å grave seg ned. Faster Gun, albumets mest temposterke eksersis, er eksempelvis et brøl av glede, av tøylesløs moro, av jublende livslyst, av spastiske gitarer i overdrive, av taktskifter og totalt uventede musikalske kuvendinger, av en voldsom intensitet og kreativitet, som om Smells Like Teen Spirit og Good Vibrations har fusjonert på mystisk vis. I nogenlunde samme gate ligger Per Second Second, et om mulig enda mer heseblesende tordenskrall av stampende galskap; huggende, messende og proppet med hooks fra nær sagt overalt, som var de rikosjert fra en vegg, det hele i en eneste lang kaotisk triumfferd av powerpop og rå energi som burde kunne løfte taket på Rockefeller.

Jeg har egentlig ingen intensjoner om å kjede leseren med å nevne Meadowlands' samtlige femten spor (to av disse er elskverdig tillagte bonusspor, låter som de fleste andre band ville pantet inn vitale organer for), men tar likevel med Everyone Chooses Sides og 13 Months in 6 Minutes, fantastiske låter av uendelig dybde og emosjonalitet, i det som begynner å bli en temmelig istykkerspilt skive i dette hjem.

Og da passer det kanskje å trekke fram den brasilianske trollmann igjen: På visse tidspunkter ble nemlig nederlag snudd til triumf. Vinden snudde, både for Garrincha og The Wrens. Garrincha vant etter hvert to VM-gull, spilte med Pelé, og giftet seg med Brasils mest berømte og høyest skattede sangerinne, Elza Soares. Da han likefullt døde i en alder av kun 49, og etter hvert ble transportert tilbake til Pau Grande, stoppet trafikken på et slik vis at mange sjåfører slo av motoren og gikk den siste milen inn til småbyen, hvor mer enn tre tusen mennesker hadde samlet seg utenfor en kirke som kunne romme 500. Presten fant det for farlig å fortsette messen, velsignet i stedet den døde i hui og hast fikk ham skyflet ned til sentrum i ei viss fart, hvor ytterligere åtte tusen hadde forskanset seg - og det på en slik måte at selv ikke Garrinchas familie maktet å presse seg fram til graven for et siste farvel før han ble spadd i jorda.

The Wrens på sin side fikk til slutt gitt ut sitt tredje album, The Meadowlands, i 2003, etter sju års fravær fra indiescenen. Først skjedde ingenting, så skjedde ingenting, så skjedde alt på en gang. Det vil si, Pitchfork skjedde. Deretter skjedde alt på en gang. I fjor turnerte de utenfor USA for første gang på ti år. London snakker visstnok om det ennå. Louder Than Bombs.

Denne august spiller de på Klubbnatt under Øya-festivalen. Jeg forventer meg i bunn og grunn ingenting annet enn total, øredøvende seier.

comments powered by Disqus

 



Bjarne
2006-07-28NÅ?

Hvorfor i all verden anmeldes denne klassikeren nå? Den var jo her for minst 3 år siden. Uansett en stjerne til herr Karlsen som ser kvalitet til slutt!

Thomas Karlsen
2006-07-28Problemer i tollen

Hva skal jeg si, annet enn at den ikke var "her" før ganske nylig, dvs i norsk distribusjon, i var det juni 2006, mon tro? Men jo, du har selvsagt rett. Selv hørte jeg den først ifjor sommer, så kom rekende litt etter resten av verden der, gitt. Se forøvrig et intervju vi på groove gjorde med The Wrens ifjor. Supersympatiske fugler!
Mvh Herr Karlsen.

Joachim
2007-03-13Takk

Takk for en fabelaktig anmeldelse, Thomas Karlsen. "Meadowlands" er den råeste skiva jeg noensinne har hørt.

Å si at den er et musikalsk fyrverkeri er riktignok en klisjé, men sjelden har ordtaket hatt større gyldighet. Det er en så vanvittig utgivelse at jeg ikke helt kan forstå hvordan man skal klare å gå lei. Og tro meg: jeg har forsøkt; jeg har ikke sluttet å spille skiva siden jeg fikk den i hus sent på fjoråret.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo