cover

Expressions (2012 A.U.)

Dudley Perkins

CD (2006) - Stones Throw

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Hip-Hop

Stiler:
Eksperimentell / Rap / Funk / Soul / Neo-soul

Spor:
Funky Dudley
Me.
Testin' Me
Get On Up
Come Here My Dear
That's The Way It's Gonna Be
Domestic Interlude
Separate Ways
Dolla Bill
Inside
The Last Stand
Coming Home
Dear God
Misled

Referanser:
Madvillain
Declaime
Funkadelic
Sly & the Family Stone
Lootpack

Vis flere data


Funky Dudley

Perkins synger om livet - falskt, men med sjel, og med Madlib bak spakene.

Tre år har gått siden Dudley Perkins' første album, A Lil' Light (2003) – et artig stykke musikk bestående av Dudleys noe falske stemme over beats av Madlib. Det vil si, å kalle platen "hans første" blir egentlig litt feil, siden han tidligere rappet og ga ut album under navnet Declaime. Jeg likte ham som rapper også, jeg, men det var nok først etter byttet av navn og overgangen fra rap til sang at jeg virkelig begynte å fatte interesse for denne snåle fyren. Hans særpregede stemme, kombinert med en god dose sjarm og solid produksjon fra Madlib, gjorde det mulig å overse det faktum at Perkins slettes ikke kan synge.

Etter å ha tatt i bruk navnet Declaime igjen, og gitt ut bl.a. en plate under tittelen Conversations With Dudley, som vel refererer til hans alter ego (og ekte navn, så vidt jeg har forstått), så er han altså klar igjen for en ny runde som Mr. Perkins. Ting har ikke forandret seg så veldig siden sist – det er fortsatt både funky og sjelfylt, Dudley laller i vei, og produksjonen til Madlib passer som hånd i hanske til Perkins' vokal. Det som er litt annerledes på Expressions (2012 a.u.), hans nye album, er for det første at han synger en ørliten tanke reinere. Vokalmessig har Dudley rett og slett forbedret seg litt siden sist, dessuten rapper han litt mer her enn på den forrige skiva. Det er positivt, ettersom han er vesentlig flinkere til å rappe enn til å synge, dessuten er det med på å gjøre platen litt mer variert. Syngingen hans er helt ok å høre på, men det kan bli litt slitsomt i lengden, så et par innslag av rap i ny og ne gjør absolutt susen.

Videre er dette albumet kanskje enda mer forankret i funk-sjangeren enn det forrige – det klareste eksempelet på dette er kanskje albumets åpningsspor, Funky Dudley, som nesten høres ut som noe fra Funkadelics glansdager. Kanskje det er et sample fra nettopp Funkadelic som ligger til grunn her, ikke vet jeg. Videre følger i alle fall høydepunktene på løpende bånd, og albumet som helhet fungerer veldig bra. Madlib har som forrige gang produsert hele sulamitten, og produksjonen er selvfølgelig upåklagelig. Dudley Perkins selv er interessant nok, men det hadde aldri blitt like bra hvis ikke Madlib hadde stått bak spakene. I likhet med A Lil' Light, så er det først og fremst produksjonen som er den avgjørende faktoren her, og som gjør dette spennende.

Det er noe dypt, ektefølt og åndelig over hele Dudley Perkins' figur og musikk, samtidig som han er en sjarmerende tøysekopp. Produksjonen inneholder referanser til bl.a. soul og funk fra 70- og 80-tallet, noe som gjør sitt til at man føler at dette er "ekte". I tillegg kommer Dudleys brokete stemme, og hans tekster som omhandler åndelige og religiøse ting, kjærlighet, osv – så vel som en låt om behov for penger. Det er veldig enkelt, men samtidig veldig ekte og troverdig. Han er nok fullstendig klar over at han ikke er noe teknisk vidunder vokalt sett, og både dette og hans til tider humoristiske rim (konversasjon med Gud på siste låt, for eksempel) gjør at den helhetlige opplevelsen av Expressions (2012 a.u.) overskygger Perkins' falske røst. Det handler ikke om en fyr som egentlig ikke kan synge, det handler om et musikalsk inntrykk – eller kanskje snarere uttrykk? – som setter seg.

Dette er ikke den første Stones Throw-utgivelsen jeg anmelder, ei heller den første som er produsert av Madlib. Det begynner nesten å bli litt kjedelig å beskrive Madlibs produksjoner nå, ettersom stilen hans er umiskjennelig og et trent øre raskt hører at han har vært involvert. Men for det første så lager han nesten utelukkende god musikk, dessuten er Stones Throw et veldig spennende selskap og for tiden også veldig produktive. Expressions (2012 a.u.) er nok en hyggelig plate fra denne labelen, og en unik fyr som Dudley Perkins fortjener absolutt litt oppmerksomhet – selv om han nok ikke er for alle.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no
!hissig logo

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Radical Face - Ghost

(Morr Music)

Ein vital popdans blant spøkelse og ugode minner.

Flere:

Jason Molina - Let Me Go, Let Me Go, Let Me Go
Deradoorian - Mind Raft EP