cover

Magnolia Electric Co.

Songs: Ohia

CD (2003) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Americana / Alternativ / Countryrock

Spor:
Farewell Transmission
I've Been Riding With the Ghost
Just Be Simple
Almost Was Good Enough
The Old Black Hen
Peoria Lunch Box Blues
John Henry Split My Heart
Hold On Magnolia

Referanser:
Neil Young & Crazy Horse
Green On Red
Nad Navillus
Giant Sand
Will Oldham
Richard and Linda Thompson

Vis flere data

Se også:
Ghost Tropic - Songs: Ohia (2000)
Didn't It Rain - Songs: Ohia (2002)
My Morning Jacket/Songs: Ohia - My Morning Jacket & Songs: Ohia (2002)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Listen

Make that black record and we'll all sing along, to the bad luck lullaby...

"Mama, here comes midnight
with the dead moon in it's jaw..."
Slik lyder det i åpningslåten Farewell Transmission. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don't Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn't It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Emma 'Scout' Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og "bad luck lullaby", The Old Black Hen. Det gir omtrent samme virkning som da Pappy Allen frontet Giant Sands versjon av Welcome to My World (Ramp, 1991). Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående Peoria Lunch Box Blues. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie and the Pinetops - check 'em out, et glitrende bluegrass-band!) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de myke innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn't It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er I've Been Riding With the Ghost, aldri har Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn på denne potensielle slageren. Like storslått er melankolske Hold On Magnolia, og når Molina avsluningsvis gråter: "Hold on magnolia, I think it's almost time..." så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som som ikke visner. Følg oppfordringen til Jason Molina på Farewell Transmission: "Listen. Listen".

PS: Pyramid Electric Co., Molina alene med kassegitar og piano får du kun på vinylutgaven, så da er det bare å børste støv av den gamle Tandberg-spilleren først som sist.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pow Pow - Last Days On Earth

(Fysisk Format)

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere:

Solveig Slettahjell Slow Motion Quintet - Pixiedust
Vapnet - Döda Fallet