cover

The Scent of Crash and Burn

Centrozoon

CD-EP (2003) - Burning Shed

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Ambient / Elektropop / Elektronika / Prog / Avant rock

Spor:
Ten Versions of America (TRG Radio Edit)
Make Me Forget You
The Me I Knew
The Scent of Crash and Burn
Ten Versions of America

Referanser:
Robert Fripp
King Crimson
Depeche Mode
No-Man

Vis flere data

Se også:
Never Trust the Way You Are - Centrozoon (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Ingen vet hvor haren hopper...

Denne gangen får de to tyskerne med seg den engelske No-Man-vokalisten, og da blir resultatet, vel ... elektropop.

Centrozoon er ikke akkurat det letteste bandet å ha med å gjøre. For all del: Jeg mener ikke at gruppa består av snørrhovne primadonnaer med overdrevent stort ego. På ingen måte. Saken er imidlertid den: Du kan aldri vite hva du kommer til å få høre første gang du putter en ny utgivelse signert herrene Bernhard Wöstheinrich og Markus Reuter i CD-spilleren. Det eneste som er brennsikkert, er at du blir overrasket. Og at du får høre noe utfordrende og kompromissløst.

Tidligere har musikken variert fra soniske, intergalaktiske lydkollasjer via eterisk ambient og clubbing-techno til progrock à la King Crimson. På The Scent of Crash and Burn, derimot, har våre to tyske, uforutsigbare venner fått med seg No-Man-vokalist Tim Bowness. Engelskmannens inntog i bandet betyr mer enn at Centrozoon for første gang får sangtekster som en del av musikken - denne gangen gir de seg sannelig min hatt elektropopen i vold! Tenk deg Depeche Mode i glansperioden på 1980-tallet krysset med psykedelisk ambient, og det begynner å nærme seg. Selv beskriver Centrozoon sitt nyeste sound som "plast-glamour". Bare så du vet det.

Én ting forblir imidlertid ved det gamle selv når det gjelder Centrozoon: Wöstheinrich programmerer og spiller fortsatt synthesizer, Reuter spiller som alltid sin åttestrengers Warr-gitar (han regnes som en av verdens beste touch-gitarister). Og som før improviserer de frem musikken sin. Men låtene er altså langt mer melodiske og lettere tilgjengelige enn tidligere. Ta bare Ten Versions of America, som forekommer i to versjoner på plata. Ved første ørekast er dette nesten så nær Depeche Mode'sk elektronika-pop du kan komme uten å involvere Dave Gahan & Co personlig. Men bak Bowness' hypnotiske røst, lekker det stundom frem små atmosfæriske pling som ikke er dagligdags kost i pop-verdenen. Selv holder jeg imidlertid en knapp på den lavmælte, snikende ambient-balladen The Me I Know, i tillegg til det fascinerende tittelkuttet - en urolig, nesten panisk, men likevel langsom melodi med elektroniske dommedagstrommer. Begge kuttene er øregodterier for den oppmerksomme lytter.

The Scent of Crash and Burn nytes best i ensomhet. Dette er en EP for de sene, søvnløse nattetimer - ideell kontemplasjonsmusikk når du ligger i senga, stirrer tomt i taket og lar tankene vandre. Uansett pisker den opp stemningen til trioen slipper sitt nye album om ikke lenge. Centrozoon lover faktisk på hjemmesiden sin at langspillplata skal være en beslektet forlengelse av The Scent of Crash and Burn. Men to lignende utgivelser på rad? Jeg vet ikke om jeg tør tro det...

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Stars - Set Yourself On Fire

(Arts & Crafts / City Slang)

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere:

The National - High Violet
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete