cover

Chase The Blue

Karen Jo Fields

CD (2003) - Frode / C+C

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

[capsule review in English available]

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Vise / Countrypop

Spor:
Chase The Blue
Let's Talk About Love
Over The Moon
Promise I Broke
For What This Is Made Of
Young Woman
Under The Stars
Lovin' In My Baby's Eyes
Be Mine
Dear Handbag
Walking

Referanser:
Edie Brickell & New Bohemians
Unni Wilhelmsen
Maria Solheim
Magnet
Suzanne Vega

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Søt sak

50 mil, en bil, 200 gram Melkesjokolade og Karen Jo Fields: Oslo-Trondheim går som en lek.

Karen Jo Fields' andre langspiller har så absolutt det som skal til for å dempe eventuelle debatter rundt "den vanskelige andreskiva"-fenomenet. Den er i mine ører ørlittegrann bedre enn debuten Embrace Me (2000), samtidig som Fields ligger mer selvsikkert på plass i både låtskriving og gjennomføring denne gangen. Det er hørbart allerede fra det åpnende tittelkuttet, der hun legger ned en hakket mer småfunky og umiddelbar side ved seg selv. Jeg noterer meg spesielt en våknende vilje til vokal rytmelek gjennom linjer som:

Do the rush hour
Do the late night things
Do the money and the job
Make it swing, swing, swing

Det er en vokal tilnærming som plasserer Fields nær opp til Edie Brickell (& the New Bohemians), før hun tok av i ufarlig retning på begynnelsen av 1990-tallet.

'Ufarlig' er i seg et meget dekkende nøkkelord for Chase The Blue. Her rettes ingen pekefinger mot verken samfunn eller individ. Derimot inviteres vi til å roe'n litt ned i et trivelig selskap for en knapp times tid, hvilket etter min mening er hederlig nok i seg selv. Nå er imidlertid ikke 'trivelig' synonymt med ord som 'fascinerende' eller 'interessant' - hvilket ikke er dekkende begreper for denne utgivelsen eller Karen Jo Fields' artisteri. På den annen side signaliserer vel ingen av Fields' utgivelser noen bohemske ambisjoner eller pretensiøse ønsker om å fremstå som sær. De finner vi ellers nok av blant den kraftige overveksten av singer/songwritere som har herjet landet vårt de siste årene.

Produsent og førstehjelper Frode Lia har gjort en fin jobb med å pakke Fields' materiale i et intimt og innbydende lydbilde. Basisinstrumenteringen og strykergarneringen er lagt ned med en flott avstemt temperatur rundt vokalen, og det virker som om han har en intuitiv forståelse for hvor Fields vil med låtmassen sin. På det viset har han gitt henne en flott plattform for å legge ned en identitet gjennom melodi og tekst, men det er dessverre her Fields selv faller litt igjennom. Ønsket om å levere noe personlig er svært tydelig i det hun har gitt hver låt en liten kommentar, og ikke minst gjennom at baksiden av innercoveret er forsynt med Fields' signatur. Melodiene, stemmen, arrangementene og tekstene inneholder imidlertid minimalt av noe som kan holdes til værs og utropes som unikt. For all del, melodiene er umiddelbare og imøtekommende, og Fields' vokal er vakker og tonalt sett fullkomment stødig. Men, det er noe talende ved det at jeg under mitt første møte med tittelsporet på radio, tok dette for å være en ny låt med nettopp Edie Brickell.

Jeg skal ikke påstå at det er påtrengende eller nødvendigvis forstyrrende for nytelsen av materialet, men jeg merker at det er lett å plukke referanser dersom jeg bestemmer meg for det. Det ligger mye Joan Baez og Joni Mitchell under Fields' tonevalg og vokal, for eksempel i låter som Over The Moon, Young Woman, Be Mine, og ikke minst i tolkningen av Taj Mahals Lovin' In My Baby's Eyes. I den flotte Let's Talk About Love (godt gjort å slippe unna med en slik tittel) vandrer vi en rask tur innom Magnets countrypop-univers, som i sin tur refererer mye til britiske The Thes lefling med Hank Williams-arven. Det hadde ikke forundret meg om den like spretne som yndig søte Under The Stars hadde dukket opp på den neste skiva til Unni Wilhelmsen eller Maria Solheim. Likeledes kunne noen raskt lurt meg med å forklare den slørete og lavmælt ekspressive gitargarneringen i Dear Handbag som et nytt utspill fra Mazzy Star.

Jeg har kost meg mye til Chase The Blue og dens folkpop/countrypop. Den viser et klart melodisk fokus, den er tilgjengelig, men altså ikke utstyrt med noen voldsom bredde. Det er imidlertid et knippe jevnt gode og godt leverte låter; godt spilt, smakfullt garnert og sunget med adekvat innlevelse fra spor til spor. Faktisk har jeg funnet at Karen Jo Fields er en ideell reisekamerat, og at hun sammen med litt sjokolade kan gjøre en lengre bilreise til en riktig så behagelig opplevelse. På bakgrunn av dette vil nok noen synes det er grinebitersk å lande en karakter i midten av registeret, men noe annet ville jeg personlig se som perspektivløst med tanke på den rike faunaen av både høy- og lavkvalitetsutgivelser som allerede vandrer i dette leiet.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Arve Henriksen - Sakuteiki

(Rune Grammofon)

...hvis linjen blir avbrutt, vil det ødelegge kunstverket...

Flere:

Jon Faukstad & Per Sæmund Bjørkum - Konsert På Kleppe
Ping - Discotheque of Darkness