cover

Twist the Truth

Lene Marlin

CD (2009) - Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Singer/songwriter / Folk

Spor:
Everything's Good
Come Home
Here We Are
Story Of A Life
You Could Have
I'll Follow
Learned From Mistakes
Have I Ever Told You
Do You Remember
You Will Cry No More

Referanser:
Ane Brun
Unni Wilhelmsen
Tone Damli Aaberge
Anna Ternheim
Susanne Sundfør

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Spenningløs gitarpop

Enkelte gode låter, men ellers blekt og kraftløst fra Lene Marlin.

Lene Marlin er ikke den som roper høyest om oppmerksomhet. Etter pangdebuten i 1998 har hun stort sett gått stille i dørene. Det er i grunnen helt greit det.

Med sitt fjerde album, Twist the truth, beveger hun seg pent og pyntelig innenfor gamle trygge grenser, som verken utfordrer det musikalske utrykket eller stiller særlig høye krav til lytteren. Tidvis aner man et slags forsøk på fornyelse, men det blir for spedt og forsiktig. Elementer som under andre omstendigheter kunne fremstått som interessante, virker fremmede og malplasserte i selskap med Lene Marlins varsomme fløyelsrøst og tilbakeholdne uttrykk.

På mange måter er det litt synd at ikke produktet har blitt bedre. Lene Marlin har utvilsomt kvaliteter som låtskriver, og hun skal ha ære for at hun har en særpreget og veldefinert stemme som det vanskelig skal gjøres å forveksle med noen andre. Førstesingelen fra plata, Here we are, viser dessuten at suksessen med kjempe-hiten Unforgivable Sinner for ti år siden, ikke bare var et heldig slumpetreff.

Lene Marlin har definitivt et godt øre for hvordan fengende popmusikk kan lages. Here we are er en lettfattelig midtempo-låt som har en irriterende god evne til å lime seg fast på hjernen. Denne låta viser hvordan Lene Marlin kan fungere veldig bra når hun ikke pakkes vekk i fånyttes forsøk på å hente noe ut av låtene som slett ikke finnes der.

Have I ever told you er eksempelet på hvordan velmente produksjonsmessige grep lett kan bli til katastrofe. Her høres det ut som om man i desperasjon etter å tilføre plata noe som kan minne om en uptempo-låt har rasket sammen en salig miks av trommebeats, blåsere og koring, kjørt opp tempoet og håpet at ingen ville legge merke til at Lene Marlin egentlig bare skriver ballader. Det er mye mulig at det finnes et budskap der inne et sted, bak dette teppet av feilplasserte elementer, men det er vanskelig å forestille seg hvor produsent og artist faktisk vil med denne låta.

Men at Lene Marlin faktisk er en artist som vil noe, ser jeg som lytter liten grunn til å betvile. Det er tydelig at hun har saker og ting på hjertet, selv om tekstene i hovedsak begrenser seg til småkjedelige, personlige dagboksnotater uttrykt i generelle vendinger. Og småfilosoferende som hun er, virker egentlig det meste hun funderer på litt ugreit. Og det er helt fint å dyrke melankolien, som Lene Marlin i årenes løp nærmest har blitt ekspert på, men man kan jo undre seg over hvor ærligheten blir av oppe i det hele. Som lytter savner jeg rett og slett litt mer lidenskap og slagkraft.

På albumets nest siste låt, den country-inspirerte Do you remember, streifer Lene Marlin imidlertidig innom en nerve av nærhet og enkelhet som kler henne veldig godt. Akkompagnert av gitaren alene i vakker to-stemthet med seg selv gjør hun en solid innsats for å redde det ujevne inntrykket fra resten av plata. Her krever hun virkelig lytterens oppmerksomhet, og imponerer med sitt påtagelige nærvær i både tekst og stemmebruk. Også I'll follow føyer seg inn i rekken av låter fra albumet som gjør seg fortjent til en liten stjerne i boka. Her har man lykkes godt med å bekle den velkjente Lene Marlin-balladen med innovative blåsearrangementer som løfter låta opp flere hakk.

Men når alt kommer til alt holder det dessverre ikke lenge med et par perler her og der når innholdet hovedsaklig er like kjedelig som gråstein. Med låtmateriale av varierende stryrke, forutsigbare akkordprogresjoner og jevnt over lite heldige produksjonsmessige forsøk på å sprite opp artistens innadvendte uttrykksformer, blir dessverre plata litt blek i en stor masse av andre dyktige artister i samme sjanger-univers.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sigur Rós - Takk

(EMI Virgin)

Vår anmelder er naiv nok til nok en gang å la seg affektere/lure av eterisk islandsk svevestøy. Heldigvis.

Flere:

North Mississippi Allstars - 51 Phantom
Ensemble 96 - Immortal Nystedt