cover

The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire

Mclusky

CD (2004) - Too Pure / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Støyrock / Post-punk / Indierock

Spor:
Without MSG I Am Nothing
That Man Will Not Hang
She Will Only Bring You Hapinesss
KKKitchens What Were You Thinking?
Your Children Are Waiting For You To Die
Icarus Smicarus
Slay!
You Should Be Ashamed, Seamus
Lucky Jim
Forget About Him I’m Mint
1956 And All That
Falco Vs. The Young Canoeist
Support Systems

Referanser:
Jesus Lizard
Shellac
Big Black
Pixies
Slint

Vis flere data

Se også:
Mclusky Do Dallas - Mclusky (2002)
McLuskyism - Mclusky (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Get Carter on the phone

Mcluskys tredje og kanskje beste skive er en frydefull utøvelse i pulveriserende støyrock.

Den britiske rockescenen har i en årrekke vært dominert av regntung og vemodig gitarpop. Dette har naturligvis skapt motreaksjoner i form av mer utagerende band. Undertegnede deler disse opp i 3 forskjellige kategorier: de ufordragelige (Fraggle-rockerne i The Darkness), de forglemmelige (NME-hypa dongerijakkerock) og de geniale. Enter Mclusky. Bare navnet burde fått mindreverdige band til å kysse støvet i ærefrykt. Denne kjepphøye støypunk-trioen oppstod i havnebyen Cardiff, Wales, mot slutten av det forrige årtusenet. Bandmedlemmene delte en forkjærlighet for Pixies og det mer brutale hydrautskuddet til Amerikansk indie-rock, noe som fikk sitt spede utslag i den amatørmessige debuten My Pain and Sadness Is More Sad and Painful Than Yours, fra 2000. Men det var ikke før på oppfølgeren, Mclusky Do Dallas fra 2002, trioens fulle potensial for hyperaktiv spasmerock ble oppnådd. Kombinasjonen av svart humor, Jesus Lizard-aktig støyrock og Pixies-inspirert trasher-pop, resulterte i en skive med en slagkraft tilsvarende et slengkyss fra en rambukk. Få plater fra 2002 var bedre og enda få tilbringer like mye tid i platespilleren min den dag i dag. Så jeg overdriver ikke når jeg sier at forventningene mine til et nytt album fra Mclusky har vært gigantiske.

I 2003 lindret de mine abstinenser midlertidig med to briljante singelutgivelser, Undress For Successes og There Ain't No Fool In Ferguson, som begge ga meg inntrykket av at Mclusky, på godt og vondt, var i ferd med å flørte med et mer publikumsvennlig lydbilde. Men så feil går det altså an å ta. Ingen av disse singlene er inkludert på den nye skiva, hvor den innbydende Pixiesinspirerte berserkerpopen er ofret til fordel for en total tilbedelse ved alteret til støyrockens hellige trinitatis: Big Black, Shellac og The Jesus Lizard.

The Difference Between Me And You Is That I'm Not On Fire er en bombastisk låvebrenner av en plate, kronglete titulert og vidunderlig brutal, med et bunnløst reservoar av Mcluskys patenterte, kjepphøye arroganse. Den Chicago-baserte studioguruen Steve Albini, som også kultiverte karrieren til The Jesus Lizard, har for andre gang på rad lokket Mclusky ned i sin bunkers. Albinis minimalistiske produksjonsteknikk går ut på å få bra liveband til å virkelig høres ut som liveband i studio, uten tap av energi, dybde og slagkraft. Dette låter virkelig storartet - gitaren til Andy Falkous skjærer som en sirkelsag, bassen til Jonathan Chapple drønner som en jet-turbin og Jack Eggelstones rytmiske trommespasmer har nok punch til å riste løs tannfyllinger. Selv om lydnivået tidvis overgår forgjengeren, i både kraft og intensitet, så har Mclusky lagt litt mer vekt på oppbygning av spenning, fremfor konstant sonisk teppebombing. Noe som har gitt plata en mørkere, mer kompleks nerve som baner vei for flere formidable, overdøvende klimakser. Det er denne kvaliteten som gjorde Jesus Lizard så intense i sin storhetstid - tross alt; skrekkfilmer hvor du ikke ser monsteret med en gang er alltid best.

Men på tross av åpningssporets dystre refreng (Everywhere I look is a Darkness), så har ikke Mclusky mistet teften for hyperaktiv, sukkerhøy støypunk. Gitar-crunchet til 1956 And All That løftes opp av Falkous sine blodtørstige vokal ("Come out quick and name the dead/ I'm sure we got a scrabble score") og ekstatisk "wohoo"-koring, som får Blurs grunge-parodi Song 2 til å virke doven. De allsangverdige Icarus Smicarus og KKKitchens What Were You Thinking?, med sitt metallskjærendes støyteppe, er kapable til å mane frem luftgitar og demontryner i ellers svært så reserverte personer.

Platas første singel, That Man Will Not Hang, er en vuggesang for de fordømte, ledet an av bulldoser-bassen til Jonathan Chapple og en stødig, militant trommerytme. Gitaren er tilbakeholden. Men hver gang refrenget setter inn sparkstartes det en serie med monsterriff fra Falkous' fuzzgitar, som umiddelbart borrelåser seg sammen med bassen i en bly tung, opptrappende groove. Låten er i likhet med resten av albumet lumsk, ondskapsfull og forbløffende mektig. Men det finnes unntak.

"Note to self: be erect by half-past ten": er den muntre påminnelsen som åpner She Will Only Bring You Happiness, platas eneste rene regresjon til de mer poporienterte øyeblikkene på Mclusky Do Dallas. En skimrende Joey Santiago-inspirert gitarlinje geleider oss gjennom et døsig sommerpop-landskap. Sangen kunne kanskje hatt et mindre radiohit-potensial, om da ikke var for avslutningen hvor hele bandet stemmer i med repetisjonen av linjen: "Our old singer is a sex criminal," noe som runder av låten med en behagelig, svevende trepartsharmoni. Få band skyter seg selv i foten like spektakulært som Mclusky.

Forget About Him, I'm Mint, hvor Bob Weston fra Shellac spiller trompet, er en annen spretten kuriositet, mens sanger som Slay! og Support Systems tar et par hint fra sangboka til Slint, komplett med creepy hvisking, spinkel edderkoppsmygende gitarspilling og en ulmende, luskende stemning som brygger på noe farlig. Sistnevnte er en åtteminutters sarkastisk sørgemarsj som leder opp til en gigantisk korthus-finale ("Think of death as a medium-sized yellow robot / that should help"), hvor alt kommer krasjende ned i en bølgedal av deilig feedback-basert støy. Kanskje ikke den mest interessante sangen i Mcluskys katalog, men allikevel en god indikasjon på at deres soniske repertoar er i konstant utvikling.

De som forventa seg Mclusky Do Dallas part deux, må nok beLage seg på å bli skuffet. Men hvis den skuffelsen fremdeles sitter igjen etter tredje gjennomlytning, så aner jeg ikke hva de så i dem til å begynne med. Denne skiva leverer på alle fronter, kanskje enda bedre enn sin kritikerroste forgjenger. Om Mclusky noensinne kommer til å klore seg ut av sin kultband-kokong er heller tvilsomt. Men det virker som om de stortrives med å lage akkurat den musikken de vil, uten omtanke for flyktige fans, kommersiell appell og lytterens trommehinner. En dag i fremtiden vil vi kanskje snakke om Mclusky med den samme ærefrykten reservert deres musikalske forbilder. For sjelden har støy vært så blodbrusende moro.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Tord Gustavsen Trio - Being There

(ECM)

Tord Gustavsen Trio bevarer det enkle og vakre, samtidig som nye dimensjoner bringes inn i samspillet.

Flere:

Bob Dylan - Modern Times
Windir - Valfar, Ein Windir