cover

The Inner Sanctum

Saxon

CD (2007) - SPV / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heavy metal

Spor:
State of Grace
Need for Speed
Let Me Feel Your Power
Red Star Falling
I've Got to Rock (to Stay Alive)
If I Was You
Going Nowhere Fast
Ashes to Ashes
Empire Rising
Atila the Hun

Referanser:
Iron Maiden
Judas Priest
Manowar
Accept

Vis flere data

Se også:
Lionheart - Saxon (2004)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Saxon på nye korstog

Trenger du en dose heavy-metal for å komme deg ovenpå igjen? Vel, Saxon lager den for deg!

Da Saxon gav ut Lionheart for få år siden synes jeg de igjen virkelig var inne på sporet av storhet. Men det er først med den ferske The Inner Sanctum de beviser at de har langt mer inne enn jeg turte å håpe på.

Platen er et overraskende friskt utspill fra bandet som i sin tid la ned en av grunnsteinene i den nye metal-bølgen som tok opp arven etter de gamle pionerene. Saxon har skapt mye stor heavy-rock siden slutten av 70-tallet, og var sammen med blant andre Iron Maiden en viktig brikke i utvilkingen av "The new wave of British heavy metal".

Få har vel latt Maiden gå seg hus forbi, men av ymse årsaker nøt aldri Saxon samme respekt og ære som nevnte metal-dinosaur. Til tider har dette vært temmelig ufortjent, for mye bra har kommet fra Saxon opp igjennom årene, men Biff Byford har til tider hatt mangel på stabilitet i mannskapsrekkene. Dette er noe som sammen med flere andre variabler har gjort at bandet i enkelte perioder er blitt satt i en slags b-varehylle.

Men etter Lionheart er det igjen sådd en del positivisme blant tilhengerskaren, og nå er de altså tilbake på et stødig spor. Om metal-folket ikke lar denne platen gå seg varm i CD-spilleren er det i alle fall ikke Saxons feil, for dette tar seg bra ut når det strømmer fra dine høyttalere!

Britene sparer absolutt ikke på ammunisjonen når de presenterer sin musikk for et moderne metal-publikum. Jeg synes de siste slippene gradvis har vært ispedd mer og mer krydder, og The Inner Sanctum bidrar ytterligere til å rettferdiggjøre bandets relevans på denne siden av millenniums-skiftet. Biff Byford selv sier at når andre veteraner bare blir mykere og mykere, tar Saxon ansvar og pøser på med både hastighet, presisjon og tyngde. Noe han også påpeker i låta I've Got to Rock (to Stay Alive). Joda, slike titler har vi hørt før, både fra Saxon og andre, men pokker heller, litt "Harry-faktor" tåler man da uten problem så lenge produktet som helhet er boltet i grunnfjell.

State of Grace åpner med gregoriansk kor og kloster-stemning, men hissige gitarriff fader inn, og lytteren forstår umiddelbart at bandet denne gang mener alvor. Låten er rett og slett noe av det beste jeg har hørt fra Saxon noensinne. En perfekt åpning.

Tempoet i Need For Speed yter tittelen full rettferdighet, og jeg er nesten fristet til å sammenligne den med Manowar. Dette er speed-metal, slik speed-metal bør være. Ofte blir det i lengden en smule trettende med tempo for tempoets skyld, men Saxon balanserer uttrykket utmerket her.

En ballade er det dog plass til. Red Star Falling er en flott, pompøs komposisjon. Den åtte minutter lange Atila the Hun får æren av å avslutte platen. Innen man enten velger å trykke "play" en gang til, eller bare blir sittende noen minutter i stillhet for å la inntrykkene synke inn, blir man presentert for nok en låt av dimensjoner. Saxon har tidligere gjerne dratt episke temaer inn i sin musikk, og så er også tilfelle her. Teksten kunne nok like gjerne kommet fra en Iron Maiden-plate, men jeg er glad det her er Saxon som ikler den musikk.

Det er litt vanskelig å spare på superlativer når man får et såpass gjennomført stykke musikk midt i fleisen når man putter skiva i CD-spilleren. Produksjonen er tett og fin. En herlig, aggresiv lyd med et massivt lydbilde gir plass til alle instrumenter. Byfords stemme bærer ikke det fnugg preg av slitasje. Derimot har den modnet til å bli en av rockens heftigste røster.

Produktet som helhet bærer preg av balanse og godt håndtverk. Platen er akkurat passe lang. Joda, jeg liker at artister yter CD-mediet retterdighet og fyller det med 60-70 minutter musikk. Noe som vel er en viss trend. Men fra tid til annen kan det være veldig godt med litt moderasjon. The Inner Sanctum er som å høre en god, gammeldags LP-plate, uten at man trenger snu skiva. Etter de knappe tre kvarterene man blir til del er man tilfreds. Jeg sitter med følelsen av at jeg har fått den nøyaktig avmålte dosen god rock'n roll jeg trengte for å komme meg ovenpå igjen.

Saxons siste mesterverk kommer selvsagt både som enkel utgave, og i en limitert utgave med DVD. Denne inneholder diverse live-klipp og intervjuer. En liten ekstra godtepose for fansen der, altså. Innpakningen er dessuten nydelig. Kanskje det beste coveret bandet har framstilt.

Det er vel nesten bare prinsippet om at 7-eren er forbeholdt det ypperste av det ypperste som hindrer meg i å sende The Inner Sanctum strake veien til toppen av skalaen. Men vit at de seks poengene den kan sole seg i er den sterkeste 6-eren jeg har gitt så langt.

Saxon lager i 2007 metal slik jeg vil ha den!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - St. Thomas

(Racing Junior)

Enestående, varm og rørende. St. Thomas hylles ett år etter sin bortgang og tidenes fineste norske musikkboks er et faktum.

Flere:

Tom Middleton & Diverse artister - The Sound Of The Cosmos
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds