cover

Street Legal

Bob Dylan

CD (1978) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Poprock

Spor:
Changing of the guards
New pony
No time to think
Baby, stop crying
Is your love in vain?
Senor (tales of yankee power)
True love tends to forget
We better talk this over
Where are you tonight? (journey through dark heat)

Vis flere data

Se også:
Love and Theft - Bob Dylan (2001)
The Freewheelin' Bob Dylan - Bob Dylan (1963)
Highway 61 Revisited - Bob Dylan (1965)
Blonde on Blonde - Bob Dylan (1966)
Knocked Out Loaded - Bob Dylan (1986)


Ett spor:
Senor (tales of yankee power) (live)

Når sangen er over, og toget har stanset, er det bare å plukke seg selv opp fra golvet.

Den overmennesklige liveversjonen av "Senor (tales of yankee power)" er å finne på bootlegen "Hush, hush, sweet Charlotte". At den ikke finnes i offisiell utgave, er et klart brudd på menneskerettighetene. Originalen er på "Street legal"

Forventningene napper i hver nerve i kroppen. Jeg vet at "Senor (tales of yankee power)" kan ta meg til himmelen og ned igjen i løpet av sju minutter og fire sekunder. Spenningen er nesten ikke til å holde ut.

Men det har ikke alltid vært slik.

I begynnelsen avskrev jeg denne fullkomne, enorme liveversjonen av "Senor (tales of yankee power)". Jeg påstod, og det opptil flere ganger, at studioinnspillingen fra "Street legal" er bedre. Det bør jeg aldri, aldri få anledning til å glemme. Jeg får ikke tvileren Thomas ut av hodet. Jeg klarer ikke la være å tenke på Peter, som fornektet Jesus tre ganger. Jeg er ikke et religiøst menneske, men "Senor (tales of yankee power)" viste seg å være en sjelden åpenbaring. Sangen får meg nesten til å tro på høyere makter.

Kanskje tenkte også Bob Dylan på Jesus da han gikk på scenen i Charlotte, North Carolina, 10. desember 1978. Den første av hans såkalte kristne plater, "Slow train coming", var like rundt svingen. Noe var tydelig på gang i livet hans. Mange mener at Bob Dylan hadde sett lyset allerede sommeren 1978, da han spilte inn "Street legal" i løpet av tre hektiske uker. Teksten til "Senor (tales of yankee power)" kan tolkes på flere måter. Men det er ikke vanskelig å finne tegn på en gryende vekkelse.

I dag sier Bob Dylan knapt ett ord i løpet av konsertene. I 1978 hadde han mye på hjertet. Før "Senor (tales of yankee power)" forteller han om en togreise fra Durango, Mexico, til San Diego. Bob Dylan sovner, men våkner opp i Monterrey. Klokka er litt over midnatt. En gammel mann stiger ombord og setter seg like over gangen for ham. Resten av introduksjonen går omtrent slik som dette:

"I was watching this whole thing through the window, that was turning into a long mirror. And finally I felt this strong vibration and I just had to turn my head and look at this man, who wasn't wearing anyhing but a blanket. So I turned my head to look at him, and both his eyes were on fire, I could easily see that, and there was smoke coming out of his nostrils. I had to talk to him. So I turned back, looking into the mirror again, trying to gather up the courage to talk to him. The train started moving, and the conversation went something like this..."

Og så begynner han å synge:

"Senor, senor, do you know where we're headin'?
Lincoln County Road or Armageddon?
Seems like I been down this way before.
Is there any truth in that, senor?"


Det samme skjer hver gang.

Jeg mister kontrollen over følelsene. Jeg barberer skallen. Jeg ler høyt og meningsløst. Jeg tar av meg klærne og kneler på golvet. Det bobler i blodet. Det kribler i hodet.

Alt er perfekt med denne versjonen av "Senor (tales of yankee power)". Den er mettet på stemning. Den er magisk. Selv kinaputtene som går av rundt scenen, bidrar til å sprenge himmelens sluser. Lufta er lummer og varm. Månen er kald og blodig. Bob Dylan befinner seg i et eget, magnetisk felt. Han griper tak i "Senor (tales of yankee power)" og gjør låten til noe langt større. Han synger ikke slik som på studioversjonen. Han slynger ordene ut, løfter dem opp, høyere og høyere, inn i en verden av svovel og ild.

Bob Dylan har gått ombord i sitt eget "Slow train". Han har truffet Jesus, i form av en gammel mann. Toget ruller gjennom regnet, raskere og raskere. Det krenger, det slår gnister, det truer med å spore av. Det mektige bandet kaster på mer og mer kull. Saksofonen til Steve Douglas skjærer i sjelen. Gitarist Billy Cross kjemper mot en fiende inni seg. Kordamene bader i en strøm av ren varme. Bob Dylan henger ut av sidevinduet på lokomotivet. Han ler. Han er gal. Han blar i en bok som ingen kan skrive. Rundt halsen har han et smykke av jern. Korset dingler i den onde vinden. Han er fylt av en ustyrlig kraft. Det er som om blir frelst der og da, mens toget pumper framover gjennom skyer av lyn og torden. Det er som om den hellige ånd sprenger seg inn i kroppen hans og får den til å gløde.

"Senor, senor, let's disconnect these cables,
Overturn these tables.
This place don't make sense to me no more.
Can you tell me what we're waiting for, senor?"


Når sangen er over, og toget har stanset, er det bare å plukke seg selv opp fra golvet. Da er det ikke en drøm lenger.

"It's the real thing".

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no
pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Stars - Set Yourself On Fire

(Arts & Crafts / City Slang)

Endå eit Montreal-band med lettennelige tonar.

Flere:

Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Dan Sartain - Dan Sartain vs. The Serpientes