cover

What Comes After the Blues

Magnolia Electric Co.

CD (2005) - Secretly Canadian / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Countryrock / Sadcore

Spor:
The Dark Don't Hide It
The Night Shift Lullaby
Leave the City
Hard to Love a Man
Give Something Else Away Every Day
Northstar Blues
Hammer Down
I Can Not Have Seen the Light

Referanser:
Will Oldham
Neil Young
Tom Petty

Vis flere data

Se også:
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
Trials & Errors - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Hard to Love a Man - Magnolia Electric Co. (2005)
Fading Trails - Magnolia Electric Co. (2006)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Midtvinters

Det er musikk med neglebitt og et tynt lag med brun snø. Det er sanger der mørket henger i lufta uten å blåse bort.

The Northstar blues...

Noen plater høres ut som de er spilt inn om sommeren, i en hage ved havet eller ei grønn eng ved enden av innsjøen. Andre plater høres ut som de er spilt inn midt på vinteren, foran en knitrende peis og med vinden hviskende gjennom sprekkene i den gamle lafteveggen.

"What comes after the blues" hører til blant de siste.

Det er musikk med neglebitt og et tynt lag med brun snø. Det er sanger der mørket henger i lufta uten å blåse bort.

Jeg tenker at vi tar plata låt for låt, selv om de egentlig hører sammen som scener i en film der det gradvis lysner mot dag:

1. The dark don't hide it
Samme sang som innledet livedokumentet "Trials & errors", utgitt tidligere i år. Her får vi "The dark don't hide it" med piano og slidegitar (eller er det steel?), men tyngden og trusselen er den samme. Rasende, raggete rock, galopperende hester, frådende hav og Jason Molina som synger: "You said you only wanted friends as long as it took you to get rid of them". Døden er på ferde, og jeg er ikke lenger helt sikker på hvem som er hvem.

2. Night shift lullabye (Lay down)
Country og folk går sammen i en høyere enhet til lyden av Jennie Benfords "innerst i den dypeste skogen"-stemme. Av en eller annen merkelig grunn tenker jeg på "Hey babe", hentet fra Neil Youngs "American stars'n bars". Og det ene gitarpartiet er lånt fra fra CSNY-låta "Ohio". Det er mulig at "Night shift lullabye (lay down)" kun er en enkel hyllest til nattskiftet, men i så fall tar Magnolia Electric Co et stykke ærlig arbeid og får det til å høres ut som noe av det fineste og mest verdifulle i verden. Spurvene synger og det er tidlig, tidlig morgen - innerst, innerst i skogen.

"Lay down, lay down
No more running round
Sleep away the morning hours
Lay down, lay down"


3. Leave the city
Piano, trompet og "Tonight's the night".

"Leave the city" er den andre og siste låta på "What comes after the blues" som også er å finne på "Trials & errors", konsertplata som ble spilt inn i Brussel i fjor. Her får vi sangen i en nesten identisk versjon. "Leave the city" høres ut som den er skrevet på en rasteplass i Virginia etter at Jason Molina har kjørt hele natta med "Roll another number (for the road)" og "Walk on" over anlegget i bilen. Som tittelen antyder, er dette en låt om oppbrudd, men fortelleren har allerede begynt å angre seg. Han vet ikke lenger om han skal fortsette eller snu og kjøre tilbake til Chicago. Den første gitarsoloen ligner vagt på den Mick Taylor spiller på Stones-låta "Dead flowers". Jennie er med her også og minner mer enn noen gang om Emmylou Harris. Men det er bare begynnelsen.

4. Hard to love a man
Noen ganger virker det som om alt står stille.

Det meste av musikken til Jason Molina driver rundt på havet midt på natta, med Polarstjerna høyt på himmelen. Det er klart og kaldt. Du har hele tida følelsen av at det kan blåse opp til storm, men du merker knapt et vindpust. Det er først når du våkner, tidlig om morgenen, at du oppdager at en stor strekning er tilbakelagt.

"Hard to love a man" er en av de vakreste, inderligste og mest gåtefulle kjærlighetssangene du får høre i år. Jason og Jennie deler på vokalen, og gitarene synger som aldri før.

5. Give something else away every day
Jason Molina synker ned i et mørkt hull med "Vildanden" i armene.

Det er på dette punktet du innser at "What comes after the blues" er ei mye mer dempet og nedstemt plate enn du kanskje hadde forventet etter å ha hørt "Trials & errors". Der forgjengeren var rasende og bitter, er oppfølgeren stille selvransakelse satt til musikk. Dette er Jason Molinas "dark night of the soul".

"What comes after the blues" ble spilt inn hos Steve Albini i Chicago. Det kan du høre her. Sangene skrev Molina på veien etter å ha truffet Willie Nelson og Lucinda Williams på South By Southwest-festivalen i Texas fjor. Det siste er ikke like tydelig.

6. The North star blues
Ensom, ensom slide-gitar, Emmylou Harris-koring og Jason Molina på sitt mest hudløse, intime og bekjennende. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å ikke tenke på Richard og Linda Thompson og plater som "I want to see the bright lights tonight" og "Pour down like silver", selv om musikken egentlig ikke ligner så veldig. Jason Molina høres ut som han sitter i stua di og spiller og synger. Fela stammer fra en grønn skog i Irland. Tekstmessig handler det fortsatt om den store livsløgnen:

"How can I be the only one
whose life can't live up to the lie?"


7. Hammer down
Denne sangen slites mellom "Wayfaring stranger", "I saw the light" og "Spiritual". Det er moderne gospel, framført alene med gitaren. Og noen ganger ser stjernene ut som neonlys.

"Sometimes I forget
and I don't have the will to keep fighting
Hammer down,
heaven bound"


8. I can not have seen the light
Jason Molina ser lyset til slutt. Snøen smelter og mørket blåser bort.

Akkurat da du trodde at denne plata ikke kunne bli bedre, viser det seg at Magnolia Electric Co har spart det aller beste til slutt. Det er ikke alltid jeg bryr meg like mye om hva som blir sunget. Andre ganger betyr teksten mer enn alt det andre til sammen. Og av og til er det slik at musikken forsterker tankene bak ordene, samtidig som ordene forsterker følelsene i musikken. Det er ofte da inntrykket blir aller sterkest. "Do I have to be alright all of the time?", spør Jason. Han gir svaret selv, sammen me Jennie: "No one has to be alright all of the time".

Det er denne erkjennelsen han har lett etter gjennom store deler av denne albumet, særlig siste halvdel. Snøen smelter og mørket blåser bort. Praise the lord, I saw the light!

Det er et av årets største øyeblikk på plate.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 9/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo